Sarah Lund… Carrie Mathison… Og Lisbeth Salander, så klart. Hvorfor er kvinner de nye heltene? Og hvorfor er de ikke lykkelige på hjemmebane?
Her forleden kom en kvinnelig NRK-kollega av Asbjørn (sjefen hans, altså) med en idé til en bloggpost: Hvorfor, spurte hun, skriver dere ikke noe om alle de kvinnelige heltene som dominerer de store tv-seriene? Hun tenkte selvsagt på Homeland og Forbrytelsen, samt Borgen og Broen på ulike måter, men spørsmålet kan også stilles mer allment.
Sant og si ble både Asbjørn og jeg svar skyldig. Vi har lenge snakket om å nå ut til kvinnelige lesere i større grad, i tillegg til vår kjernegruppe. Og dammit, det er mange kvinner som leser bloggen og stadig flere som kommenterer under. Vi var uansett enige om at dette var en kjempeidé. Hva handler framveksten av nye sterke kvinner på tv om? Og hva sier disse figurene om kvinnerollene i vår tid?
Store spørsmål, dette. Kvinnelige krimheltinner er naturligvis ikke noe nytt. Tenk Nancy Drew. Ei heller kvinnelige superhelter av typen Modesty Blaise. De siste årene har krimlitteraturen virkelig vært full av dem, ja, Lisbeth Salander er vel den mest unike litterære skikkelsen som har sett dagens lys på 2000-tallet.
Hva er det med Lisbeth Salander, spør vi i denne artikkelen
Så hva er det? De representerer kanskje en slags kvinnelig urmytologi – den sterke, intelligente og uavhengige dama som aldri underkaster seg mannen, som uten å blunke er promiskuøs og forførerisk, men først og fremst besatt av jobben med å løse forbrytelser.
Og dem blir det stadig flere av på tv-skjermen. Jeg ekskluderer statsminister Birgitte Nyborg Christensen i Borgen (hun er ingen krimhelt) og eksentriske Saga Norén i Broen (hun er for vanskelig å identifisere seg med). Da står man igjen med to av de mest feirede kvinnerollene i moderne tv: Sarah Lund og Carrie Mathison.
De gestalter egentlig to veldig ulike menneskeskjebner, slik jeg ser det. Sarah Lund er jo først og fremst arbeidsnarkoman og uempatisk, i tillegg til en mester til å løse krimgåter da. Hun har gitt temmelig f i familien sin helt siden første episode av sesong 1. Jeg har ofte lurt på hva som fascinerer folk med Lund, utover det at tause mennesker har noe mystisk og gåtefullt ved seg. Svaret må vel være kompromissløsheten. Lund underkaster seg ikke samfunnets familiekonvensjoner. Hun gjør det mange kvinner i blant skulle ønske at de gjorde.
Når det gjelder Carrie, har hun nok aldri prøvd et seriøst forhold (hun har derimot ødelagt flere). Det er noe umodent ved hennes relasjon til menn som jeg synes er helt uimotståelig. Scenen der hun har pyntet seg for Brody i sesong 1, før han snur i døra og hun gråter alene på kjøkkenet? TV-magi, Claire Danes er dessuten dronningen av gråt på film.
Carrie gestalter en kvinnerolle som har svært dårlige vilkår i likestilte Skandinavia: Den barnløse karrierekvinnen i 30-årene. I New York kjente jeg masse damer som var sånn. I Norge er det paradoksalt nok forbundet med stor skam og stigma å være singel kvinne over tretti. Samfunnet er mer konformt enn nordmenn liker å tro.
For den interessante konklusjonen om de nye kvinnelige heltene er at de befinner seg i en stor skvis, mellom privatliv og jobben. Det får du sjelden inntrykk av her til lands. Hvor mange ganger har jeg ikke hørt norske karrierekvinner fortelle hvor greit det går å kombinere småbarnsliv med rakettkarriere? Mange. Og jeg er ikke helt sikker på om jeg tror dem.
Men hva mener dere der ute? Gjerne en frisk diskusjon i kommentarfeltet!
(Takk til @EllenWRamstad for innspillet som førte til denne posten. Følg henne på Twitter som takk fra oss da?)