Putins Russland møter spionene fra Cambridge i ny thriller.

Dette er en ganske rå idé, egentlig: En fortelling om Cambridge-spionene som fører inn i vår egen tid. Har anbefalt flere serier om dem i en tidligere post, og britenes fascinasjon for de kommunistiske dobbeltagentene med overklassebakgrunn synes ikke ta slutt. En lang rekke bøker er skrevet. Den gode gamle etterretningsmannen Peter Wright antydet i boka Spycatcher sågar at tidligere MI5-sjef Sir Roger Hollis var russisk agent (fun fact: hvem skrev denne skandaleboka sammen med Wright? Den unge Paul Greengrass, senere regissør av Bourne II og III)

Forfatteren Charles Cumming ble jeg først oppmerksom på for noen år siden, da også han ble hypet som den nye le Carré (det har vist seg å være en nesten like vanskelig tag å leve opp til som den “nye Maradona”, pre-Messi, vel og merke). I likhet med le Carré har Cumming selv vært innom de hemmelige tjenestene, noe han beskriver i debuten A Spy By Nature.

Jeg ble ikke bergtatt av den boka, men bestemte meg for å gi fjorårets Trinity Six en sjanse. Det er fortellingen om Russland-eksperten Sam Gaddis, en gjeldstynget akademiker som roter seg opp i en ordentlig konspirasjon – med røtter tilbake til Cambridge på 30-tallet og dagens Russland. Han skal finne den sjette Cambridge-spionene, noe som bare er starten på problemene hans.

Jeg kan vanskelig tenke meg et bedre utgangspunkt for en spionthriller. Cumming klarer kunststykket å forene den kalde krigen med dagens geopolitiske virkelighet på en troverdig måte. Det er sterkt. Uten å røpe alt, kan jeg si at fortellingen om et lett forkledd russisk statsoverhode “Sergei Platov” (guess who?) spiller en viktig rolle.

Boka har stort sett fått strålende mottakelse. Washington Post hadde den til og med på listen over “Notable Books” i 2011. Jeg er delvis enig. Men selv om plottet er både stort tenkt og godt utført, synes jeg det mangler en god del i persontegninger og koloritt. Gaddis er rett og slett for naiv til å spille “the spy game” og dialogen er ganske fantasiløs.

Ofte tenker jeg at dette er det som skiller dagens spionthrillere fra det virkelig store publikumet krimforfattere som Nesbø og Larsson når. De flyter for mye på sine grandiose plott og bruker for lite tid på å utvikle personer som virkelig angår oss. Det er synd. For spionasje er i grunnen menneskelig drama i fortettet form; det handler om å bli fremmed for andre, og etterhvert seg selv.

Likevel er dette en bok spionfans med fordel kan sjekke ut.

PS: Etter å ha skrevet denne omtalen, kom det meg for øret at Gyldendal (forlaget jeg jobber for) faktisk skal utgi den i mai. Ja ja. Så vet dere det.