Drap, kokain og geniale filmer. Herlig dokumentar om Hollywood på søttitallet


En ny generasjon filmfolk revolusjonerte Hollywood rundt 1970. Men de ble spist opp av sin egen suksess. Og to nerder ved navn George Lucas og Steven Spielberg.

For et par dager siden ble jeg sittende med en kamerat, som entusiastisk fortalte om en bok han hadde lest. Easy Riders, Raging Bulls: How the Sex-Drugs-and-Rock ‘N’ Roll Generation Saved Hollywood er boken om Hollywood på søttitallet – om fantastiske filmer, stormannsgalskap og enorme mengder kokain. Jeg har bare rukket å bestille den selv, men i mellomtiden brukte jeg helgen på å se tv-dokumentaren basert på boken. Og for en fortelling.

Historien er i korthet denne: På slutten av sekstitallet befant Hollywood seg i økonomisk og eksistensiell krise. Gullalderen fra 1940-50-tallet var over, de gamle studiosjefene klarte ikke lenger å fange tidsånden, preget av opprørstrang og en revolusjon i synet på sex og drugs. Hollywoods strenge moralske normer virket anakronistiske. I Europa og California var studentopprøret under oppseiling. Martin Luther King og Robert F. Kennedy var skutt, amerikanske gettoer stod i brann. Noe måtte skje.

Den første filmen som brøt med det tradisjonelle Hollywood-paradigmet var Arthur Penns Bonnie and Clyde. Der var volden og sexen langt mer direkte og grafisk enn vanlig. Forbildene var franske regissører. I motsetning til vanlig holdt kinoseerne med skurkene. For moderne kinogjengere er det nesten vanskelig å fatte hvor nyskapende dette var. Men veien til Pulp Fiction og The Sopranos begynner på mange måter der. Så fulgte Dennis Hoppers stonerepos Easy Rider, der Jack Nicholson og Peter Fonda stort sett cruiser steine og høye rundt i Sørstatene (i virkeligheten også). Ingen i Hollywood-studioene hadde troen på den, men den ble en generasjonsdefinerende film.

Samtidig ankom to stormannsgale og halvgeniale italienskamerikanere LA. Martin Scorsese og Francis Ford Coppola var på mange måter de siste litterære regissørene. De var inspirerte av europeisk kunstfilm og skjønnlitteratur. Coppola hadde skrevet manuset til Patton (1970) da han fikk tilbudet om å regissere The Godfather. Resten av historien kjenner vi, som det heter. Scorsese fornyet den urbane NYC-filmen med Mean Streets (1973) og Taxi Driver (1976).

Men for en sjuk tid det må ha vært. Disse nevnte inngikk i et miljø som omfattet størrelser som Bill Friedkin, Peter Bogdanovich (jepp, Dr. Melfis egen terapeut i The Sopranos) og Roman Polanski. Pressekonferansen der en gråtkvalt og utrøstlig Polanski svarer på spørsmål om sin drepte forlovede Sharon Tate (drept av The Manson Family) er rett og slett fryktelig sterk. Den inngår i filmen.

Etter en lang rekke kritikerhyllede kassasuksesser rulet denne gjengen Hollywood på midten av søttitallet. Men hovmod er som kjent en dødssynd. Filmen beskriver et miljø der festene var så ville og kokainforbruket så stort at det måtte gå galt. Regissørene begynte å gi totalt faen i budsjetter og framdriftsplaner. Og da dukket to andre regissører opp.

I motsetning til Scorsese og Coppola var ikke Steven Spielberg eller George Lucas kule larger-than-life folk. De var nerder. Og i motsetning til de andre brukte de ikke dop eller skjelte ut produsenter og studiosjefer. De hadde vaket rundt i miljøet til den store generasjonen i flere år, som hangarounds. Tidlig på søttitallet fikk Spielberg muligheten til å regissere Jaws – “Haisommer”.

I ettertid er det åpenbart at nettopp den filmen bidro til å undergrave gullalderen som hadde lært Spielberg så mye. Jaws ble den første store “summer opening” i Hollywoods historie og en enorm suksess. Den ble begynnelsen på blockbuster-tankegangen – der spenningsfilmer ledsages av massiv markedsføring. I 1977 kom Star Wars, regissert av George Lucas. Den ble tidenes suksess.

Kunstregissørene hadde i mens mistet kontroll over både privatliv og tidsånd. Med Michael Ciminos Heavens Gate (1980) – en film som tapte så mye penger at studioet nesten gikk konk – var det i grunnen slutt. Etter det forsvant de nyskapende regissørene i stor grad andre steder. Til indie-filmen og etter hvert tv. I tv-mediet gjennomførte de en liknende revolusjon rundt år 2000. Den nyter vi fremdeles godt av.

Her er forresten filmen om Easy Riders, Raging Bulls. Anbefales.