Er du klar for å få nye favoritter i doku-universet ditt? Formula 1: Drive To Survive er like mye høylytt spenning som tett menneskelig drama. Perfekt for oss som egentlig ikke er hektet på bilsport.

Av alle ting jeg er rimelig uinteressert i å følge med på, troner motorsport øverst sammen med poker, kampsport og fantasy fotball. Men ikke har jeg lappen, og det er utelukkende på runn av sykkelturene til barnehagen – hvor favorittaktiviteten er å telle Mercedes-stjerner vs Audi-ringer – at jeg i voksen alder har opparbeidet en viss kompetanse på bilmerker.

Men akkurat som jeg elsker portrettintervjuer med UFC-sjef Dana White og lett kan bruke en helaften på pokerfilmer, er jeg blitt fullstendig avhengig av Formula 1: Drive to Survive på Netflix.

Serien, som er produsert av mannen bak den briljante Senna-dokumentaren, følger Formel 1-sirkuset fra innsiden. Gjennom ti episoder i hver sesong blir vi kjent med kjørere, teamledere og eiere, mens et par bransjejournalister krydrer med innsikt i konflikter og personligheter.

Bilene bråker mye, men det er vel så mye støy mellom menneskene i Formel 1. Striden mellom den franske bautaen Renault og det amerikanske nykommerlaget Haas – med den karismatiske teamsjefen Günther Steiner som min nye TV-favoritt – brettes ut i all sin dokuvennlige prakt, mens den joviale australeren Daniel Ricciardo gjør seg mektig upopulær da han midtveis i 2018-sesongen forteller Red Bull-sjefene at han skal skifte lag.

Serien er åpenbart laget for å tekkes fans samtidig som Formel 1-drømmen selges til utenforstående som meg selv, så det ofres ikke et sekund på miljøutfordringer eller annen politikk som ikke passer Formel 1-narrativet (de er co-produsenter). Faktisk er det mange elementer som droppes helt – bygging av biler, team og valg av nye steder for løp – men dette sylskarpe fokuset på kjørene, teamlederne og løpsdagene gjør serien dramaturgisk nær perfekt. Det gjør det hele også mer menneskelig.

Som da Ricciardo og lagkamerat Verstappen gnir egoene mot hverandre og Red Bull-sjef Horner sier at det er lettere å kontrollere to esel, eller da Haas-mekanikeren som fucket opp i Aserbadsjan gråtende unnskylder seg til Günther Steiner.  Dette rotet, som hindret Haas fra å kjøre inn til sensasjonelle 4 og 5. plass i Baku, ledet også til at Steiner leverer en av sesongens tyngste utbrudd. «We could have looked like rockstarz, now we look like wankerz!»

Måten Formula 1: Drive to Survive velger seg ut en konflikt og en historielinje i hvert løp gjør hver episodene tette og spennende, og som med en god fotballkamp er det fort gjort å rope mot skjermen når hjulene flerres opp, de skamdyre bilene flyr spektakulært over hverandre og det veltrente publikummet går bananas til en frekk sving.

Hvor blir det så av de mektige lagene, Ferrari og Mercedes? De er helt fraværende i første sesong 1, som følger Haas, Renault, McLaren og Red Bull tettest, men til sesong 2 har stormaktene skjønt alvoret. For når Daniel Riccardio, Kevin Magnussen og et par av de andre toppkjørene brått er blitt Netflix-stjerner, dukker Lewis Hamilton og de andre gigantene beleilig opp til sesong 2 og gjør det hele drøyere, større og kulere.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bruke isolasjonstiden min på å synes synd på en febersyk Lewis Hamilton eller irritere meg over Max Verstappens snerrende selvtillit, eller at jeg skulle ha et fnugg av sympati for noe Red Bull driver med i idrettssammenheng, men her sitter jeg altså. Med laptopen gravende ned i alle lags Wiki-sider, Twitter-kontoene til Formel 1-journalister i feeden, og et dyptvønske om at Günther Steiner skal få så mye plass i offentligheten som overhodet mulig. Sånn at han kan look like a rockstar og ikke like a wanker.