Episode 3 av The Last of Us om igjen

Jeg har sett episode 3 av The Last of Us for andre gang. Her er ti ting jeg tenkte på mens jeg så, gråt og jublet.

Min kone er ikke fan av zombieserier. Likevel har jeg overtalt henne til å se episode tre av The Last of Us. Avtalen er at jeg oppsummerer de to første episodene, så kan vi se episode tre om Frank og Bill som en frittstående film. Alle i hele verden er jo åpenbart enige om at S01E03 er god nok til å bli stå alene.

Likevel klarte jeg ikke å holde meg unna gjensyn mens hun var på jobb. Hjemmekontoret onsdag formiddag ble viet til andre runde av episode 3, Long, long time.

Det var en stor opplevelse. Jeg har ikke så mye å legge til alle internettets dyptpløyende analyser og sosiale mediers hemningsløse hyllester. I stedet vil jeg understreke hvor givende det var å se episoden om igjen. Long, long time er ikke en episode med mange skjulte, hemmeligheter og frempek, men det var pur nytelse å dvele ved detaljene. Høre på dialogene. Se på interiøret. Smile til musikken. Gråte en ekstra skvett med Bill på tampen. Vurdere ketamin-mengden. Beundre konturen av de brennende angriperne. Osv osv.

Her er ti ting jeg tenkte på andre gang jeg så The Last of Us S01E03.

1— Er «not today, you new world order jack boot fucks» topp 3 introduksjonslinje for en karakter i serie? Når Bill selvfornøyd freser ut setningen før vi har sett ansiktet hans, minner det meg om Jed Bartlets første linje i West Wing. Utenfra bildet hører vi den amerikanske presidenten sitere de ti bud for en pompøs religiøs dame. «I am the Lord your God, thou shalt worship no other god before me … Boy, those were the days, huh?». Bills presentasjon av seg selv er like god.

2— Episoden er full av små detaljer som får karakterene til å synge. Min favoritt kommer tidlig. Vi har sett at Bill er glad i en digg rødvin eller tolv. Hans raffinerte stil understrekes på subtilt vis da han serverer Frank. Måten han setter ned tallerken og gir den en liten vri, slik at den står riktig posisjonert for gjesten, er visuell poesi og historiefortelling i elitesjiktet.

3— Jeg fikk lyst på cheeseburger av The Menu, men søren heller. Gi meg en perfekt stekt kanin hver dag resten av livet. Spesielt om apokalypsen kommer. Faktisk, under neste pandemi blir det kanin og beaujolais til frokost hver dag.

4— Når det gjelder kanintallerkenen, har jeg to spørsmål. 1) Hva var tilbehøret? 2) Finnes det noen sjanse for at sopp var et av dem?

5— «But the government ARE ALL NAZIS!» Klippet fra nervøs kyssing i seng til parkrangel tre år senere er så effektivt, gjenkjennelig og morsomt at jeg måtte spole tilbake et par ganger. Det var først på andre gangs titt at jeg fikk med meg at dramaqueen Frank faktisk truer med å ta selvmord med å «run through your wire trips». Hysterisk!

6— La dere merke til solen som myste frem gjennom trærne og gjerdet da de spiste jordbær? For et briljant komponert bilde! De små sekundene der oser av forsiktig livsglede, vakker natur, håpefull kjærlighet og gjensidig glede. Jeg begynte umiddelbart å nynne på « … we found love in a hopeless place …» mens jeg tørket saltvann fra kinnet.

7— Siden vi er inne på detaljer. Da Frank forteller Bill at dette er hans siste dag, er også detaljene subtilt perfekte. Veggen bak Bill er tettpakket med Franks bilder. Aldri før har jeg sett Petersburg-stilen på oppheng bli brukt så effektivt for å understreke alder, nøysomhet og små eksplosjoner av affeksjon. Selv har jeg aldri følt meg så voksen skråstrek gammel som da jeg omfavnet Petersburg-opphenging.

8— Episoden er full av minneverdige sitater og sylskarp dialog. Det beste kommer likevel da de sitter i sofaen i nevnte scene.

Sofa og gråt.

Frank: «Do you love me?»
Bill: «Yes».
Frank: «Then love me the way I want you to».

Giftermål og ketamin.

9— «I used to hate people, and I was happy when everybody died. But I was wrong». Bills selvrefleksjon i selvmordsbrevet sender Joel rett inn i de neste episodene. Denne ene tanken fra Bill gjør at han aksepterer Ellies skjebne som partner, selv om han ikke helt innser det selv ennå. Perfeksjon i fremdrift.

10— Helt til slutt vil jeg spole tilbake til starten av episoden. Da Joel forteller ellie om massakren på de uskyldige, uinfiserte borgerne, klippes det fra hodeskalle og grønn kjole bakover i tid. Vi treffer en ung dame med grønn kjole og baby. Var det bare meg som da tenkte «fuck, er det seksti minutter Schindlers liste som kommer nå? Blir det en episode med The Handmaid’s Tale-helvete om menneskehetens ubrukelighet i stresstider? Skal vi lide oss gjennom fasciststatens onde henrettelser av dette stakkars mennesket og hennes enda vakrere, lille baby? Episoden vil at vi skal tro det, og jeg bet rett på. For en smart gjeng som har skrevet The Last of Us! Takk til dem.

… og helt på tampen et ekstra punkt, nummer …

11 – LINDA RONSTADT.

Takk for meg. Snakkes etter episode 4. Eller kanskje når vi alle har fått se den to timer lange førsteklippen av episoden?