Er Breaking Bad den aller beste tv-serien?

Den siste sesongen av Breaking Bad er i gang. Serien har tatt amerikansk TV til et nivå vi ikke trodde var mulig etter The Sopranos og The Wire.

I første sesong av Breaking Bad finnes en replikkutveksling som legger føring på hele serien. Kjemilæreren Walter White (Bryan Cranston) har nylig fått konstatert diagnosen lungekreft. For å sikre familiens trange økonomi når han er borte, bestemmer han seg for å starte produksjonen av methamfetamin, og oppsøker en tidligere elev, den småkriminelle Jesse Pinkman (Aaron Paul).

En forbløffet Pinkman forteller at det er ikke sånn ting fungerer: Det er ikke bare å gå fra lovlydighet til kriminalitet. Man kan ikke bare ”break bad.” Eller kan man? Det er nettopp det spørsmålet som ligger under hele serien.

Ved første øyekast er Breaking Bad et tett og mørkt familiedrama som kretser rundt Walter White og hans familie, satt i Albuquerque, New Mexico. Når vi først møter hovedpersonen, er han en begavet og lett forbitret lærer som tar ekstrajobb som bilvasker for å sørge for familien. Walter har internalisert den amerikanske lavere middelklassens livsangst og strevsomme underdanighet.

Kreftdiagnosen endrer på det. Den engang så lovende kjemikeren viser seg å lage den reneste methamfetaminen i sørvestlige USA. Sammen med kompanjongen Jesse vikles han raskt inn i den brutale narkoøkonomien. Men viktigere: Med sykdommen hengende over hodet mister Walter White de moralske kvalene han før hadde. Han blir kynisk og fryktløs. Han truer, slår og dreper. Og ved å gjøre det, merker han en kraftfull frihet, helt annerledes enn livet på rett side av loven.

Det er mange grunner til at Breaking Bad har blitt den mest omtalte tv-serien i USA. Filmingen er smakfull og innovativ. Skuespillerprestasjonene er gjennomgående glitrende, spesielt i det kompliserte samspillet mellom parhestene Walter og Jesse. Fordi Walter lever et tilsynelatende lovlydig familieliv på overflaten, skaper vissheten om at den kriminelle virksomheten hele tiden kan avsløres en uvanlig nerve.

Breaking Bad henter inspirasjon fra den stilfulle og groteske verden vi kjenner fra Quentin Tarantino og Darren Aronofskys filmer – der tragikomisk over-the-top spagettiwestern blir etterfulgt av grufull narkorealisme. I blant har Breaking Bad B-filmens overdrevne action, usannsynlige sammentreff og stereotype biroller. Spesielt er dette tydelig i skildringen av saktesnakkende og blodtørstige meksikanske gangstere.

Men serien tilbyr også lange sitrende dialoger som overgår all amerikansk tv-seriekunst. Flere ganger utspiller hele episoder seg i samme rom. Det burde vært langsomt og kjedelig, men viser seg å være det motsatte. Denne unike blandingen av B-film og beckettsk kammerspill er noe av det som skiller serien fra de mer realistiske universene som The Wire og The Sopranos skildrer. Det Breaking Bad mangler i storslått tragedie og avansert sosialrealisme, tar den igjen i nerve og psykologisk drama. Den er rett og slett mer spennende enn de andre seriene.

Men jeg tror ikke seriens egenart kan forklares gjennom dette alene. I The Wire og The Sopranos makter ikke hovedpersonene å bryte ut av kulturen de er en del av. De svarte narkodealerne i Baltimore er fanget i gettoen, akkurat som Tony Soprano er fanget i den italienske æreskulturen.

Walter Whites transformasjon fra lovlydig lærer til hensynsløs narkobaron handler derimot om overskridelse. Det handler om bevisste valg. Han trer ut av den moderne middelklassevirkeligheten og inn i noe annet og farligere. På veien oppdager seeren at ondskap ikke er en fastlagt og naturgitt størrelse. Det er noe vi alle har i oss, og som trer fram dersom omstendighetene legger til rette for det. Utover serien blir Walter stadig mer ond, og den kriminelle Jesse stadig mer menneskelig.

Selv om middelklassens livsangst er gjenkjennelig for nordmenn og methamfetamin blir stadig vanligere i Norge, har jeg vanskelig for å se for meg en figur som Walter White i norsk fiksjon. Det skyldes ikke bare idétørken som gjennomsyrer norsk tv-drama. Det amerikanske frihetsbegrepet innbefatter friheten til å ødelegge livet, sier Jonathan Franzen i romanen Frihet. Det er noe det paternalistiske Norge helst vil glemme, på godt og vondt. Om amerikanerne har rett, skal være usagt. Men du verden så mange gode fortellinger som kommer ut av det.

Hva synes DU er den beste serien? Hvor bra er Breaking Bad? Kjør debatt i kommentarfeltet under saken.