For noen uker siden så jeg Eternal Champion rocke Brooklyn. Det er basert på et fantasy-multiverse som er over femti år gammelt. Det er på tide å bli kjent med forfatter Michael Moorcock.
Sent i august dro jeg til Brooklyn på konsert. nederst på plakaten sto Crossspitter og Immortal War. Begge herlige undergrunnsband med ivrig behov for å snerre seg til en posisjon et sted mellom gammel black metal og enda eldre punk.
Øverst på plakaten var likevel det viktigste: Eternal Champion. La navnet rulle ut av munnen et par ganger. Eternal Champion. Evig mester. Heder og ære og hyllest for all tid! Slik så det ut:
Ikke overraskende spiller Eternal Champion klassisk heavy metal. Deilige ridderrytmer, frekke 80-tallsriff og tekster om krig og parallelle univers. god gammeldags fantasy. Jeg ble veldig nysgjerrig på vokalist og bandsjef Jason Tarpey. han har nemlig bosatt seg på landet utenfor Austin, hvor han livnærer seg som smed!
Tarpey lager faktisk sverdene han synger om. I tillegg er tekstene hans basert på et univers han selv har skapt, og skrevet bøker om. Vokalisten er fantasy-forfatter og smed! Bedre blir det ikke.
Litt dypere research sendte meg videre til boken som inspirerte bandet. I 1971 skrev engelskmannen Michael Moorcock The Eternal Champion, den første boken i en serie om – nettopp – the eternal champion. I starten av boken er han John Daker, en vanlig kis som en dag faller i så dyp søvn at han reiser i tid og rom.
Daker våkner opp i et annet univers, hvor han er … Erekosë! Erekosë er en evig krigsmester som skal hjelpe menneskeheten med å slakte ned Eldron-rasen. De er nådeløse, men vakre trollfolk som bruker magie sin til å lure menneskene på alt mulig vis. Derfor må de dø. Alle som én. Mann og kvinne. Barn og pensjonist.
Dette skal Erekosë hjelpe dem med. Han leder an menneskeheten på et episk krigertokt. Etter hvert innser han at Eldren-folket ikke er helt som menneskekongen Regenos og hans generaler har fremstilt dem. Eller er det Erekosë som er i ferd med å ble vevd inn i Eldren-trolldommen? Det konspireres, kriges og slaktes over en lav sko, selv om The Eternal Champion bare er drøyt 200 sider. Herlig befriende med kort fantasy-roman! Du trenger ikke 320 sider for å beskrive geografi, flora og fauna. Jada, Tolkien, vi snakker til deg nå! Moorcock er for øvrig ingen hvem som helst. I 2008 ble han rangert på The Times liste over de 50 beste forfatterne etter 1945.
Selve romanen er underholdende og morsom. Til tross for at den er skrevet for over femti år siden, har den en selvironi og bevissthet vi kjenner fra superhelthumor som for eksempel Guardians of the Galaxy. Det er også annet artig Marvel-relatert å bite seg fast i. Michael Moorcock introduserte nemlig tidlig et multiverse, som vi senere er blitt kjent med gjennom Dr. Strange og gjengens evige irrganger i The Inifinity Saga.
John Daker og Erekosë er nemlig bare to av identitetene til hovedpersonen. Senere i Moorcocks bøker dukker han opp som Urlik Skarsol, Clen of Clen-Gar, Prince Flamadin, Elric of Melniboné, Prince Corum, Dorian Hawkmoon og en haug andre navn.
Daker er riktignok klar over at han er en evig sjel som farter rundt i forskjellige univers, mens flere av de andre karakterene i Moorcocks forfatterskap har ikke snøring på hva som skjer. Det høres komplisert ut, men det er egentlig bare en gøyal måte å knytte alle bøkene og historiene sammen på.
Det viktigste er at The Eternal Champion er – jeg gjentar – over femti år gammel, men så lettlest og løs i snippen at jeg får lyst å dykke dypt i fantasy-bassenget. Jeg skal hvert fall tilbringe mye tid i Moorcocks multiverse av krig og kaos. Mens jeg hører på de fantastiske platene til Eternal Champion og nynner med på «I am the Hammer».