Det er kaldt, morsomt og latterlig. Fargo er tilbake med sesong 2, og vi har sett et par episoder.
Første sesong av Fargo var en forfriskende serieopplevelse. Vi hadde aldri trodd at en av favorittfilmene våre fra 90-tallet skulle bli bli videreført som en så vital, morsom og spennende serie. Da er det helt naturlig at det kommer en fortsettelse.
Les også: Noen tanker om Fargo på TV
Vi har sett fire episoder av sesong 2, og skal prøve å holde vår sti ren for spoilers når vi nå gir en kjapp rapport under traileren:
Der første sesong, med voldspsykopaten Lorne Malvo (Billy Bob Thornton), var lagt noen år tilbake til 2006, er vi nå på plass i Minnesota og Sør-Dakota i 1979. Den lokale politimannen Lou Solverson (Patrick Wilson) har Vietnam-bakgrunn og kreftsyk kone, men fremstår som den bunnsolide helten i et galleri av fargerike og lyssky karakterer.
Når tre personer – inkludert en lokal dommer – blir funnet skutt og drept på et lokalt Waffle House, må Solverson ut og etterforske. Samtidig blir familien Gerhardt – en rufsete gjeng som styrer områdets kriminalitet med kald klo – utfordret av mafia fra Kansas, og den lokale slakteraspiranten Ed Blomquist gjør alt han kan for å kjøpe den lokale slaktebutikken og holde sin usikre og nervøse kone fornøyd. Etter hvert treffer vi også den nydelige bilverkstedsjefen og konspirasjonsfantasten Karl Weathers (årets navn!) og en indianergangster som bruker stillhet som hardeste trussel.
Les også: Fargo – middelklassens svanesang
Fargo 2 ser litt annerledes ut siden den er lagt til 1979, men ellers virker det som akkurat det samme som gjorde første sesong – og filmen – til en suksess. Vanlige folk gjør noe dumt for egen vinning, vikler seg inn i et nett av mafia og voldsmenn, mens trauste og effektive politifolk prøver tålmodig å nøste opp hvem som har gjort hva. På veien blir folk nådeløst skadet og/eller drept, den lune humoren hviler perfekt i munnviken til skuespillerne, og alt knyttes sømløst sammen med suveren bruk av splitscreen.
Om man skal pirke på noe, er det deja vu-følelsen som oppstår når plottet i starten bretter seg ut som en blåkopi av forrige sesong. Av og til sitter man og forutser hvordan karakterene skal reagere, for man har sett det før. På den annen side: ingen grunn til å forandre på en vinneroppskrift?
På den overveldende positive siden er castingen. Ted Danson er ikke overraskende god som den lokale sheriffen, men Patrick Wilson gnistrer som Lou Solverman. Scenen da han har en slags stand-off med mafiamamma Floyd (Jean Smart) og Dodd Gerhardt (Jeffrey Donovan er hold-pusten TV. Kirsten Dunst er stakkarslig og irriterende som slakterkonen Peggy Blomquist, mens Jesse Plemons (fra Friday Night Lights og Breaking Bad) er enda mer patetisk som ektemannen Ed.
At vi er i 1979 blir ikke brukt mer enn nødvendig, akkurat slik The Americans aldri overbruker 80-tallet serien er lagt til. Den fineste sekvensen er når Mike Mulligan (frekt spilt av Bokeem Woodbine fra blant annet Crooklyn) har en nedslående monolog om hvordan 60-tallets frie kjærlighet og glade rus endte opp som metadon og prostitusjon. Akkurat den sekvensen – når du kommer til episode 4 – er en favoritt så langt i serien.
Er det altså bra, spør du? Jada, det er strålende underholdning. Coen-brødrenes ånd hviler tungt over serien, manuset driver bra fremover, karakterene er elskelige og latterlige, og det ser fremdeles like kaldt ut som alltid. Vi gleder oss vilt til å se – og skrive om – resten av sesongen.
Første episode av Fargo 2 kommer på HBO Nordic tirsdag 13. oktober.