Er Fauda fremdeles den mest intense fortellingen der ute i strømmeuniverset? Ja. Vi ser nærmere på sesong 3 av den israelske terrorthrilleren.
Da den israelske serien Fauda dukket opp ut av intet på Netflix sent i 2016, leverte den en av de mest sjokkerende startsesongene i Netflix’ korte, men innholdsrike historie. Aldri før hadde en så nær, betent konflikt blitt behandlet så rått og brutalt i serieformat, og historien om den israelske spesialsoldaten Doron og hans gjeng av undercover-agenter på Vestbredden ble da også en suksess. Visstnok både blant The Pirate Bay-entusiastene blant palestinske kids på Vestbredden såvel som hos et israelsk publikum og internasjonale seere.
Les også: 5 grunner til å se Fauda
Nøkkelen til suksessen lå i humaniseringen av og forståelsen for begge sider i den komplekse, fastlåste, voldelige Israel/Palestina-konflikten. Selv om serien var produsert av den israelske overmakten, ga den rom for mer nyanser enn hva man forventer fra konfliktskildringer laget av én av partene.
Les også: Fauda sesong 2 – vill vest på Vestbredden
Etter en andre sesong som skrudde temperaturen fra brennende bål til innsiden av en vulkan, er nå sesong 3 klar. Jeg gjorde et ivrig forsøk på å notere samtidig som jeg holdt pusten og ristet på hodet av thrillersjokk, så her kommer 10 tanker om den nye sesongen. Ikke nødvendigvis sammenhengende eller med rød, smart tråd, men ting som poppet ut av skjermen for meg.
VIKTIG: Her er det fullt av spoilers, så ikke les saken før du har sett hele sesongen.
1. Det er et kult grep at Doron er blitt boksetrener. Det er noe med hans kantete, skulende og oppmerksomme vesen som gjør ham perfekt som streng og krevende fritidsklubbleder. Han fremstår umiddelbart som en leder en ambisiøs og søkende ung bokser som Bashar Hamdan vil følge, ergo er det et troverdig cover for aktiviteten hans på Vestbredden
2. Dorons familietrøbbelet på hjemmebane funker også, det bidrar til å understreke hans dype og – vil noen si – usunne dedikasjon til jobben. Fauda-manusforfatterne er flinke på å gå smertefullt fra sårbare situasjoner til harde, militære kompissettinger. Det kanskje beste av disse klippene kommer i episode 1, da Doron først er hjelpeløst macho i møte med egen familie og sosialarbeider, før han komfortabelt fistbumper og klemmer soldatkompiser mens de struper brune bjørnunger og skåler på en bakgårds-BBQ. Hvem er egentlig den nærmeste familien hans, eks-hjemmet med kone og barn eller den militære?
3. Skildringen av Avichai som dreper en av sine egne er også sterk. «Jeg drepte en person», sier Avichai, mens Eli kaldt og rolig svarer at «Jeg hater å si det, men du har drept mange personer». Fauda klarer å si de store, nesten banale tingene om krig på en måte som treffer følelsesblink samtidig som det forklarer. Alle disse scenene kunne blitt plumpe, men blir sterke i sin enkle råhet, og gir et innblikk i hvordan dehumaniseringen av fienden skjer på alle sider i en konflikt. Spørsmålet som tvinger seg frem er hvor stor forskjellen på IS-rekrutter som trenes opp til å se halshugginger og israelske snikskyttere som henretter så mange at de ikke tenker på tallet?
4. Boksegutten Bashar Hamdan er litt anonym i starten, og jeg lurte lenge på hvordan han skulle få sin plass i historien. Jeg trodde han skulle bli drept, men etter hvert som han ble skjøvet fra skanse til skanse fungerte han som ufrivillig klinkekule i en voldsspiral som stuper ned i mørke og kaos.
5. Hver episode fungerer som en thriller eller to. Faudas store styrke som bingeserie er hvordan den aldri lar seeren puste ut mer enn noen sekunder. Hver episodeavslutning holder seeren sulten etter avklaring, samtidig som hver episode byr på minst én og ofte flere jakt- eller kampsekvenser som ikke en gang Homeland på sitt beste kan hamle opp med. Jakten på kidnapperne da de skal krysse over til Gaza kunne alene vært en thrillerklassiker om den hadde vært filmet av Denis Villeneuve eller andre moderne spenningsmestre.
6. Blir palestinerne litt mer sterotypt fremstilt i sesong 3? Fauda har alltid hatt sin andel av blodtørstige terrorister, men jeg sitter igjen med et inntrykk av at sesong 3 skrudde opp volumet på denne fronten også. Men samtidig gis både Hani al-Jabari og Bashar grundige, troverdige bakhistorier som forklarer både hat og radikalisering.
7. Grepet med å la den nye sjefen for Shin Bets Gaza-avdeling, Hila Bashan, presse frem at Doron skulle ta et ekstra raid i Gaza var briljant. Hennes blodtørst etter Hani El-Jaabari gjorde at hun utvidet på sannheten for å få kollegene – og spesielt Gabi – til å tro at Yaara var i bilen sammen med ham. Slik fikk romansen mellom Hila og Doron en mørk skygge over seg, og hendelsen ble effektivt brukt til å både splitte forholdet og få Doron til å ta noen ekstra og ubehagelige blikk på seg selv og egne feltmetoder. Hila gjorde egentlig bare det samme som han selv hadde gjort? Fauda er briljant på å få figurene til å se seg selv i speilet.
8. Jeg elsker frigjøringen av Yaara, men synes Fauda var et hakk utenfor egen suksessone når serien lot Doron og gjengen gå gjennom blafrende kornåker med Yaara i hendene. Der ble den israelske serien til Saving Private Ryan, og var litt for nær å kollapse som aktuell, skitten samtidsthriller.
9. Vi må snakke om Gabi. Sjefen for Shin Bets operasjoner er den hardeste hauken av dem alle, og etter han nesten blir sprengt i fillebiter tilbringer han resten av sesongen enda mer innbitt og hevngjerrig enn i tidligere sesonger. Bortsett fra de koselige møtene med fysioteraputen sin, men at han senker skuldrene og eksponerer seg i disse møtene gjør også at han fjerner de siste glimtene av tilgivelse og diplomati i sitt hardbarkede haukehode. «Hvor slem og avskyelig må du være», spør Hayfa ham da de treffes i familiens sprengte hus i episode 10, og Gabi svarer kaldere enn en ørkennatt: «Så slem som jeg trenger å være». Denne raske scenen er et typisk eksempel på hvor god og effektiv Fauda kan være. Scenens korte replikker oppsummerer Gabis personlighet og Shin Bets hensynsløse strategi, samtidig som undermaktens følelse av nyttesløshet kommer frem i Hayfas desperasjon og sinne. Det minner meg om da en av Shin Bet-sjefene i dokumentaren The Gatekeepers forklarer med et sukk hvorfor terrorister plutselig ble drept i stedet for arrestert: «We were tired of seeing live terrorists go to court».
10. Slutten, hva synes man egentlig om den? Det underliggende budskapet er selvsagt av vold avler vold avler vold, men jeg synes det er interessant at Bashar går etter Yaara og Gabi og ikke Dorons familie, slik han er redd for. Det viser at Bashar tenker strategisk oppi alle følelsene, for drapet på Gabi (som ikke lykkes) og den tragiske fullføringen av terroren mot Yaara (vellykket) er politisk mye mer effektiv og brennbart enn et eventuelt angrep rettet mot Doron. Når Bashar så ledes inn i samme fengsel som faren slapp ut av i starten av sesingen, er det både avrundende for handlingen og et knyttet neve som peker i retning sesong 4.