Om en uke har Zero Dark Thirty premiere i Statene. Den har allerede rukket å bli hyllet av kritikere og debattert som ingen annen film de siste årene.
Saken er denne: Den første halvtimen av Zero Dark Thirty – den episke filmen om jakten på Osama bin Laden – tar seeren med inn i de mørke avhørsrommene i amerikanernes “terrorkrig”. På en virkelighetsnær og gjennomgripende måte, får man innblikk i hvordan amerikanere torturerte sine fiender, med sansedeprivasjon, søvnmangel og waterboarding.
Jeg har ikke sett Zero Dark Thirty (den har ikke norgespremiere før i februar), men poenget virker likevel tydelig nok. Fra de utmattede og torturerte mistenkte får CIA-operatørene de første hintene
om hvor verdens mest ettersøkte mann skjuler seg. Med andre ord virker moralen å være: Uten waterboarding, ingen bin Laden.
Dette er utgangspunktet for den opphetete debatten som har rast rundt filmen, allerede før premieren. Konservative stemmer mener det viser nødvendigheten av “harsh interrogation tecniques”, mens liberalere er forferdet. Og filmkritikerne? David Edelstein i New York Magazine oppsummerer det hele: “[a]s a moral statement, Zero Dark Thirty is borderline fascistic”, but “[a]s a piece of cinema, it’s phenomenally gripping – an unholy masterwork.”
Så hva kan vi vente oss? Det er ingen tvil om at det er få filmer jeg er like spent på som Zero Dark Thirty. At regissør Kathryn Bigelow og manusforfatter Mark Boal våger å la filmen gå i nesten tre timer er svært lovende. Jeg er helt sikker på at veldig mye av det jeg liker i en thriller finnes her: Politisk relevans, spennende etterforskning, århundres crescendo. Men kan vi likevel verdsette en slik film fullt ut?
Sannheten er: Jeg vet ikke. De siste dagene har flere av de smarteste skribentene i USA rykket ut mot filmen. I The New Yorker skriver Jane Mayer:
Yet what is so unsettling about “Zero Dark Thirty” is not that it tells this difficult history but, rather, that it distorts it. In addition to excising the moral debate that raged over the interrogation program during the Bush years, the film also seems to accept almost without question that the C.I.A.’s “enhanced interrogation techniques” played a key role in enabling the agency to identify the courier who unwittingly led them to bin Laden. But this claim has been debunked, repeatedly, by reliable sources with access to the facts. As the Washington Post’s Greg Sargent first reported, shortly after bin Laden was killed, Leon Panetta, then the director of the C.I.A., sent a letter to Arizona Senator John McCain, clearly stating that “we first learned about ‘the facilitator / courier’s nom de guerre’ from a detainee not in the C.I.A.’s custody.” Panetta wrote that “no detainee in C.I.A. custody revealed the facilitator / courier’s full true name or specific whereabouts.”
Of course, “Zero Dark Thirty” can’t address in 2½ hours the whole complex tale of the CIA interrogation program, but an important strand of that tale is missing from the film. FBI officials were adamantly opposed to the use of coercive techniques by the CIA on al Qaeda detainees because they deemed them both unethical and counterproductive. An FBI official noted that after his abusive interrogations by the CIA, al-Qahtani began “evidencing behavior consistent with extreme psychological trauma (talking to non-existent people, reporting hearing voices, crouching in a cell covered with a sheet for hours on end.)”
And the story of Abu Zubaydah, the first prisoner to be placed in a secret overseas CIA prison, is an instructive counterargument to the idea that coercive interrogations are the best way to get useful information out of terrorists and is a tale that does not appear in “Zero Dark Thirty.”
Abu Zubaydah was first interrogated by Ali Soufan, one of the few Arabic-speaking FBI agents. Soufan softened up Abu Zubaydah by calling him “Hani,” the childhood nickname his mother had used for him, a fact that the FBI agent had gathered from intelligence files. The approach started yielding quick results.
Ali Soufan, spør du sikkert. Han gav ut boken Black Banners i fjor, en bok OP-5 hadde stor sans for. Hovedpoenget hans er: Tortur virker ikke, foruten å være umoralsk og ulovlig. La oss håpe han har rett.