OP-5 blar i arkivene. Først ut er Steven Spielberg og Tom Hanks sin The Pacific, TV-serien fra andre verdenskrig.
Her om dagen innså jeg at jeg har hundrevis av bøker og høye bunker med DVD-er/Blu-rays jeg ikke har sett. De seneste årene har jeg kjøpt alt jeg finner av interessante ting på Amazon og Play og Platekompaniet og alle andre steder jeg handler, uten tanke for at jeg faktisk må få sett/lest alt.
Så jeg bestemte meg for å ikke kjøpe DVD-er eller bøker resten av året, mens jeg pløyer meg gjennom de utallige timene av uopplevd underholdning som okkuperer biblioteket i leiligheten min. Og det skal jeg selvsagt rapportere om her på bloggen vår. Så here we go:
Først ut er TV-serien The Pacific fra 2010. I over ett år har en lekker Blu-ray-utgave av serien stått i hyllen min (299 hos Platekompaniet her), men nyinnkjøpte serier har alltid fått forrang. Så i forrige uke satt jeg meg ned med den 10 episoder lange miniserien. Her er traileren, så kommer oppsummeringen under:
— Kjapp bakgrunn: The Pacific er oppfølgeren til Band Of Brothers (2001), som igjen var en slags serieversjon av Steven Spielbergs Saving Private Ryan (1998), hvor Tom Hanks spilte hovedrollen. Hanks og Spielberg er tungt inn på produksjon/finansiering, mens kvalitetsgjengen i HBO står som avsender.
— Vi følger hovedsaklig tre amerikanske soldater: Eugene Sledge, Robert Leckie and John Basilone (spilt av Joseph Mazzello, James Badge Dale og Jon Seda). Alle kjemper mot den japanske hæren i Stillehavet utenfor Filippinene. Ikke ulikt Flags Of Our Fathers/Letters From Iwo Jima (2006), altså. De er i krig, hjemme på besøk hos mor og far, og på perm/fylletur i Australia. Alle tre er virkelige personer, sjekk for eksempel wiki-lenken på John Basilone over. Vi snakker John Wayne møter Clint Eastwood. Basilone var eneste soldat som fikk Medal of Honor og Navy Cross i andre verdenskrig, etter han sammen med to soldatkolleger holdt 3.000 japanere unna med et maskingevær. God gammeldags helt.
— The Pacific er basert på bøkene U.S. marines: With The Old Breed At Peleliu av Eugene Sledge og Helmet For My Pillow av Robert Leckie. I tillegg hentes det en del fra Sledge-boken China Marine og Red Blood, Black Sand av Chuck Tatum, en av soldatene som slåss med Basilone på Iwo Jima.
— Litt fun fact om involverte folk: Co-executive producer var Bruce McKenna, som var en av de viktigste mansuforfatterne på Band Of Brothers. Og en av konsulentene var Hugh Ambrose, sønn av Stephen Ambrose, som skrev Band Of Brothers-boken.
— Skaperne av The Pacific bruker samme triks som i Band Of Brothers: minimalt med kjente skuespillere. Kanskje noen du såvidt kjenner igjen fra en birolle i en annen TV-serie. Det var en av tingene jeg ikke likte med Saving Private Ryan: Matt Damon er briljant som Jason Bourne, men jeg tviler på at han, Tom Sizemore og Tom Hanks kunne reddet Europa seg mellom. Det er noe med kravene om troverdighet man stiller til nyere krigsfilmer, og med ukjente ansikt oppleves det mer som om de er tilfeldige menn som er sendt i krig.
— Etter to episoder vurderte jeg å droppe å se hele The Pacific. Selv om scenen hvor John Basilone mer eller mindre alene kjemper ned 3.000 japanere er beinhard og ganske så fet, er det grenser for hvor lenge det er moro å se stikkflammer skjære gjennom den klamme stillehavsnatten, mens den ene japaneren etter den andre lander på ryggen med blod og gørr sprutende ut av buken.
— Men så løsnet det, spesielt etter at soldatene ble sendt på perm til Australia, og de utviklet personligheter og nyanser. Etter det ble det også lettere å se på soldatene på slagmarken, fordi jeg så mennesker og ikke soldater på skjermen.
— De klaustrofobiske scenene på Peleliu er intense, kvalmende og tidvis regelrett forstyrrende. Stikkord: Japanske gulltenner, hjernemasse, kroppsdeler, bakterier. Ergo = effektive for å vise krigens grusomheter.
— The Pacific prøver seg på litt krigsfilosofi, men med Hanks og Spielberg som lærerne som retter manus med myk penn og tårefioliner i bakgrunnen, blir det mer Jostein Gaarder enn The Fog Of War. Da foretrekker jeg den magiske Terrence Malick-filmen The Thin Red Line (saken fortsetter under):
— Damn, jeg ser nå at argumentet mitt med ukjente skuespillere som kvalitetstegn faller. The Thin Red Line er en av mine desiderte favorittfilmer,og der er det jo bare kjendiser. Jaja.
— Jeg synes ikke The Pacific kommer helt opp mot Band Of Brothers, jeg likte serien mye bedre etter hvert som episodene skred frem. Jeg har også tenkt mye på karakterene i ettertid, alltid et meget godt tegn. Tipper jeg ser The Pacific på nytt om noen år. I mellomtiden skal jeg lese alle bøkene skrevet av hovedpersoner. Må bare vente til enste år, så jeg kan gi meg selv lov til å kjøpe dem.