Gotiske spøkelseshistorier fra Rebecca til The Haunting of Bly Manor er mer populære enn noensinne. Hvorfor?

Et spøkelse, sier en av hovedpersonene i Mike Flanagans gotiske grøsserserie The Haunting of Hill House (Netflix, 2018), er et ønske. Virkelig skumle spøkelseshistorier er ikke overnaturlige. De bygger på minner om dem som har forlatt oss.

I den litt mer spekulative delen av psykologifaget kalles dette iblant «sensed presence effect» – følelsen av et akutt, nesten konkret nærvær av dem vi er adskilte fra. Polfarere, havseilere, langtidsinnsatte fanger og andre som er alene over lang tid forteller om visjoner og møter med barn, ektefeller eller avgåtte foreldre.

Hvis du hører ordet «gotisk», tenker du kanskje på forfalne slott og herskapshus med kandelabere, knirkende dører og mørke kjellerganger, innhyllet i konstant tåke og uvær. Men disse rekvisittene i seg selv er ikke gotiske i annet enn ordets mest overfladiske betydning.

Ta Rebecca og The Haunting of Bly Manor, to av Netflix’ største suksesser om dagen. Selv om stedene vi skal til – Manderlay og Bly Manor – er gotiske herskapshus av skummelt merke, skjønner vi snart at uhyggen handler om menneskelig synd og feilbarlighet. Tenk Doktor Frankenstein som vil leke gud i den mest kjente gotiske fortellingen av dem alle. Selvfølgelig må han straffes for overmotet.

Gotisk skrekk godter seg riktignok med elementer som den rasjonelle hjernen vår ikke forstår, men utgangspunktet er alltid virkeligheten selv. I «Rebecca» er det minnet om hovedpersonens avdøde kone.

I Bly Manor, tja, hva skal man si? Det som begynner som noe vi har sett før – traumatiserte barn, creepy tjenestefolk og mørke fortidshemmeligheter — tar etterhvert en helt spesiell vending. Av spoilerhensyn skal vi ikke røpe den her. Men serieskaper Flanagan enda en gang viser seg som en av de mest nytenkende og intelligente aktørene i den gotiske sjangeren.

https://youtu.be/tykS7QfTWMQ

Spøkelseshistorier er allmennmenneskelige og derfor tidløse – de har eksistert siden leirbålet og vil sikkert være med oss til solen sluker kloden om noen millioner år. Iblant tar jeg meg likevel i å savne at noen nordmenn lager gotisk skrekk, i stedet for den traurige og «realistiske» politikrimmen som dominerer. På den annen side: Vi har kanskje ikke mange nok herskapshus her i landet til å gjøre det.

Anbefalte gotiske historier

Carlos Ruiz Záfon: Vindens skygge (2004)
— Er det skrevet noen bedre gotisk roman siden år 2000? Tviler på det gitt. En enormt fargerik og spennende spøkelseshistorie fra Barcelona, skrevet med en detaljrikdom og overskudd vi må tilbake til 1800-tallet for å finne maken til. 

Donna Tartt: Den hemmelige historien (1992)
— Et drap begås, og på første side får vi vite hvem. Men hvorfor? Mystiske Tartt tar oss med til et elite-college i USA og nøster etterhvert opp hele historien. En moderne klassiker. 

Shirley Jackson: The Haunting of Hill House (1959)
— En mann vil finne vitenskapelig bevis for det overnaturlige, og inviterer en gruppe mennesker som hevder å kommunisere med spøkelser til Hill House. Mange har sett den nye tv-serien, men boken er veldig forskjellig.