Dette var en Game of Thrones-episode som den skal være: Familiedrama, livsfilosofi, stigende forventninger og en hakkanes avslutning.

Har vært litt slapp på Game of Thrones-oppdateringer i det siste, til irritasjon fra folk på Twitter. Har egentlig ingen unnskyldninger, annet enn at jeg har vært ganske lat etter at manuset til min nye bok ble levert. Det bekrefter den gamle visdommen: If you want to get things done, ask a busy man.

Les mer! Vi oppsummerer episode 1, episode 2, episode 3 og episode 4 av sesong 4

Men siden sist har det skjedd mye i Westeros og Essos. Likevel skal det sies at episodene 4-6 har vært markert at det er stille før stormen i Westeros. Ok, Jon Snow nærmer seg en showdown med ledelsen i The Nights Watch, Stannis har vært i Braavos og Tyrion har gjort det vanskelig for seg selv i King´s Landing. Men de virkelige gamechangerne har uteblitt etter Joffs død og den famøse voldtekten.

I episode 7, “Mockingbird”, ble det imidlertid tydelig at ting spisser seg til. Rammefortellingen i episoden er Tyrion i kjellercellen sin. Først dukker Jaime opp, oppgitt over at broren har ødelagt planen hans om å forvise ham til muren, og dermed slippe dødsstraff. Jaime kan heller ikke være champion, og redde broren. Det kan heller ikke Bronn. Han er forlovet og har egentlig lite lyst til å møte The Mountain i duell.

Det er i grunnen lett å forstå. Ny skuespiller i rollen som Ser Gregor “The Mountain” Clegane er forresten islandske Hafþór Júlíus Björnsson – også kjent fra den episke konkurransen “Verdens sterkeste mann”! (Noen som husker at tv2 sendte den konkurransen på 90-tallet eller? Jeg var fan). At serien rekrutterer i sånne miljøer er en annen grunn til den abnorme populariteten. GoT er mye, men også et freakshow der det virker å være plass for alle. Så får vi heller leve med at Björnssons engelskuttale ikke virker å være all verden (han hadde en replikk).

Moro var det også at Arya og The Hound traff på biroller fra sesong 2-3 i The Riverlands. Biter og Rorge var det vel ingen som gråt over at ble drept, men det fikk meg til å savne Jaqen H’ghar (det var de tre som satt i den brennende vognen i sesong 2). TV-seerne fikk også vite grunnen til at “The Hound” har arret i ansiktet, det var selvsagt storebror Gregors verk. Scenen med Arya var fin og trist, typisk for vennskapene i Westeros, som er 90% utskjelling og 10% empati. Hvordan skal det gå med The Hound etter bittet fra The Biter?

I Meereen bygger det seg opp til trekantdrama. Vi har kritisert Daario Naharis tidligere, og selv om jeg fremdeles savner romanfigurens blå skjegg synes jeg han har vokst i det siste. Han ser mindre ut som en indie-rocker fra Brooklyn, og mer som en bad-ass malandro. Men hvordan kommer Jorah Mormont til å takle forholdet? Han har jo vært superkeen på Dany helt siden han gav opp spionasjen for Varys. Eller har han egentlig gjort det? Varys skryter fremdeles av å ha birds i Meereen? Hva vil skje her framover?

Og akkurat da det så mørkest ut for Tyrion dukket selvsagt Oberyn Martell opp. Det var en GoT-scene på sitt beste: Mørk, følelsesladd, med avsløringer fra fortiden. The Red Viper fortalte om første gang han besøkte Casterly Rock og hørte om “monsteret” Tyrion. Og akkurat da seerne lurte på hvor denne dialogen førte, ble det klart at The Viper skal gå i duell mot The Mountain. Finn frem popcornet til neste episode, folks, dette blir episk!

Men vi endte i The Vale, hos de helsprø Arryn-folkene. Jeg må innrømme at jeg har utviklet en usunn mancrush på Petyr Baelish, og gleder meg til hver eneste gang han dukker opp i tv-ruta med det falske smilet sitt. Og han skuffet ikke denne gangen heller. Etter at Robin hadde ødelagt Sansas Winterfell-snøborg, var det klart for høydepunktet, bokstavelig talt i Moon Door-tårnet. Åh, det var godt å se “that bad woman fly”!

Hva tenker dere om avslutningen? Noen viktige detaljer jeg har glemt i denne oppsummeringen? Kjør på i kommentarfeltet!