En 24 år gammel amerikaner har skrevet en av årets kuleste thrillere. Og nå skal en nordmann age Ocean’s Eleven-aktig film av Ghostman.
Det nærmer seg slutten av året, og romjulen har blant annet blitt brukt til å pløye gjennom bøker som dukker opp på diverse Topp 5-lister. Da er man jo nesten garantert noen hyggelige overraskelser. En av bøkene var Roger Hobbs sin Ghostman. Jeg skal innrømme jeg ikke kjente til boken før Crime Fiction lover nevnte den, og fant først etterpå ut at boken skal fimatiseres med en nordmann på regi. Artig. Uansett, her er noen tanker om Ghostman, etter boktraileren (med den dølle musikken):
— Handlingen er lagt til Atlantic City og Kuala Lumpur. Skikkelig dateline-krim, altså. Vi følger tittelkarakteren Ghostman (på norsk heter boken Skyggemannen), en kar som leier seg ut til frekke og spektakulære ran, for så å fosvinne fra jordens overflate. Vi får vite at han er den beste i bransjen, ekstremt hemmelighetsfull, og blant annet kaller seg Jack, så vi holder oss til det. En profesjonell kriminell av beste sort, en sånn type som eeeegentlig kanskje bare eksisterer i spennende romaner. Litt sånn som alle i NOKAS-saken hadde lyst å være, frem til de ble tatt på en internettkafé i Spania eller hvor det måtte være. Jack blir kalt inn til å rydde opp når et casinoran i Atlantic City går håpløst galt, men når han skal spore opp pengene dukker det opp en brutal narkokonge som kalles The Wolf. I motsetning til Ylvis sin tullerev er The Wolf brutal, dødelig og uten noen form for humor. I tillegg får vi tilbakeblikk til en storslagen ransjobb i Kuala Lumpur, en plan som gikk heidundrandes galt, og som Jack stadig må betale for. Eneste grunnen til at han tar Atlantic City-jobben, er av lojalitet/gjeld til han som planla KL-jobben.
— Beskrivelsene av ran, planlegging og actionsituasjoner er strålende i Ghostman. Allerede i åpningssekvensen, hvor to lowlifes sitter i en bil og røyker kokain mens de venter på pengetransporten de skal rane, er det rett i øverste gir. Vi snakker Reservoir Dogs-kjekling på den ene siden, Inside Man-intelligens på den andre, alt med et klassisk amerikansk kriminell-mot-verden verdisyn. Boken holder seg stort sett på det nivået, og er en klassisk pageturner. Roger Hobbs er god på å beskrive detaljer og skrive mot klokken, og hele boken er bygget opp som et race mot en deadline. Det er formelig så du hører den frekke Ocean’s Eleven-aktige musikken i bakgrunnen mens du leser, dette er klassisk heist-litteratur designet for å filmatiseres med montager og heia-skurken sekvenser.
— Og der kommer Morten Tyldum inn i bildet. Mannen bak Hodejegerne er leid inn til å filmatisere Ghostman, og jeg kan ikke tenke annet enn at han klør i fingrene etter å filme Atlantic Citys Boardwalk (jepp, den fra Boardwalk Empire) og Kuala Lumpurs scifi-aktige skyskrapere.
Les også: Vi har endelig sett Hodejegerne, halvannet år etter premiere
— Roger Hobbs har skrevet en oppsiktsvekkende god debutroman. Karen er bare 24 år gammel, og skrev Ghostman rett etter han var ferdig med college. Spesielt er – som sagt – nedtellingstriksene hans gode, og beskrivelsene av ransmiljet fremstår troverdige selv om man vet det er blåst opp og trikset på for thrillerspenningens skyld. om man skal peke på noen ting som kan bli bedre til kommende romanr, burde det vært litt mer dialog, litt for lange passasjer er basert på voiceover-aktig fortellerteknikk. Litt hard noir-dialog her hadde gjort boken perfekt. Samtidig er plottet bra, men langt fra perfekt. Det er ikke noen Harlan Coben-aktig twist å slutten her, men alt henger selvsagt på greip.
— Oppsummert? En av årets hyggeligste overraskelser, en bok som bør gå rett hjem hos de av dere som er glade i ransromantikk, thrillerlitteratur eller inngående beskrivelser av livet bak fasaden i en by som Atlantic City.