Øksedrap, visittkort og Huey Lewis-analyse. American Psycho står seg som en blodig satire fra øverste 80-tallshylle.
I 1991 skrev Bret Eason Ellis American Psycho. Det vakte forargelse, sinne og skrik om sensur. Historien om den 27 år gamle finansmegleren og seriemorderen Patrick Bateman ble ikke av alle oppfattet som den bloddryppende satiren over 80-tallet den var.
Da romanen ble filmet ni år senere var skepsisen stor. Regissør Mary Harron gjorde alle fordommer til skamme, og begeistret mange når hun hentet ut bøkens essens til en morsom, sjokkerende og vilt fengende film.
Hvordan står den seg? Voldsomt bra! Jeg så American Psycho i en lekker 4K/UHD-utgave (som har et sjeldent kommentarspor fra regissør Mary Harron), men den er også tilgjengelig på Netflix og TV 2 Play.
Her er fem ting jeg tenkte på mens jeg så American Psycho på nytt:
1— Christian Bale er fryktelig god som Patrick Bateman. Han spiller psykopaten perfekt med gode doser selvhøytidelighet, humor og forakt. Jeg synes faktisk han tilfører rollen noen ekstra dimensjoner som boken ikke bød på. Mer ondt glimt i øyet, kanskje? Bret Easton Ellis’ karakterer ble morsommere i romanene etter American Psycho, kanskje det er det Bale henter inspirasjon fra.
2— Jeg elsker åpningen, hvor Patrick Bateman sitter på en bar og annonserer under den dundrende musikken at «You’re a fucking ugly bitch. I want to stab you to death, and then play around with your blood.» Det fjerner all eventuell sympati man skulle komme til å utvikle for Batemans prosjekt. Det fungerer som en krigserklæring fra Bateman mot New York, verden og seeren. Vi kan bli interessert i og fascinert av Bateman som karakter, men dette er ikke en film som forsøker å bygge sympati for skurken. Smart grep av regissør Mary Harron, som skrev filmen sammen med Guinevere Turner.
3— Det var også lurt å ansette Andrzej Sekula som cinematograf. Den polske kameramannen debuterte i Hollywood med Quentin Tarantinos Reservoir Dogs. Han filmet også Pulp Fiction i 1994. American Psycho fremstår likevel som den mest distinkte og renskårne filmen hans. At en film i 2000 illustrerer 80-tallet på så lekent, elegant og effektiv vis gir filmen de visuelle vingene den trenger. Jeg får ikke lyst å bli seriemorder avv Sekulas filming, men jeg får definitivt lyst på et altfor dyrt visittkort.
4— Analysene av Genesis, Whitney Houston og de andre popikonene står fjellstøtt. De tegner opp bilder av 80-tallsartistene samtidig som de former Patrick Batemans personlighet. Briljant. Best av alt er selvsagt Bateman-blikket på Huey Lewis & The News: «Their early work was a little too new wave for my tastes, but when Sports came out in ’83, I think they really came into their own, commercially and artistically. The whole album has a clear, crisp sound, and a new sheen of consummate professionalism that really gives the songs a big boost. He’s been compared to Elvis Costello, but I think Huey has a far much more bitter, cynical sense of humor».
5— American Psycho byr på en rekke solide biroller. Willem Dafoe, Chloë Sevigny, Reese Witherspoon, Jared Leto og Justin Theroux bidrar alle til å gjøre Batemans New York fargerik og farlig, morsom og patetisk.
