Hvordan ble en 26 år gammel taxisjåfør en av tidenes filmfigurer? Travis Bickle tok kinoer med storm i 1976, siden den gang har han bare blitt en viktigere og mer innflytelsesrik fyr på alle nivåer.
Han er en tikkende bombe med et tankegods som lever høylytt i dag (mer om det fra en ekspert senere). Hevnfilmer har aldri vært dypere enn Taxi Driver. Skoleskyting kan forstås gjennom de drøyt 100 minuttene Martin Scorsese gir oss med Paul Schraders manus. New Yorks turistkontor kan vise Taxi Driver på flyplassen til turister og si «se hvor fælt det var her før og hvor flinke vi har vært med byen vår!» Jodie Foster lærte seg å bli skuespiller fra å være hallik Harvey Keitels 12 år gamle prostituerte i East Village.
Det er altfor lenge siden jeg har sett Taxi Driver. I tillegg har jeg hatt den liggende i en uåpnet 4K-utgave i en Columbia Classics-boks altfor lenge. Pinlig nok har jeg også ruslet rundt på Manhattans gater uten å sjekke hvilke steder filmen ble spilt inn. Skjerpings! Det var på tide å fyre opp filmmaskinen i stuen og la et real rain come and wash all this scum off the etreets.
Kjapt om handlingen, i tilfelle du har fortrengt det. 26 år gamle Travis Bickle (Robert De Niro) er kommet hjem fra Vietnam-krigen (sier han). Han begynner å kjøre taxi på natten. Travis er desillusjonert over møkkete New York. Da mener han også bosset som flyter over på grunn av søppelstreik, men mest horer og halliker og banditter som herjer i gatene. «Each night, when I return the cab to the garage, I have to clean the cum off the back seat. Some nights, I clean off the blood». Slik begynner filmen.
Taxisjåføren er forelsket i en valgkampmedarbeider, men ødelegger mulighetene sine da han tar henne med på pornokino. Travis klarer ikke forholde seg til kvinner. Senere treffer han 12 år gamle Iris (Foster), som selges av hallik Sport (Keitel). Etter innkjøp av våpen og narkotika radikaliserer Travis seg som en nattens gatehevner med hanekam og militærgrønn M63-jakke. Våpen og narko er inkludert når han bommer på et attentat, men treffer på raidingen av Sports bordell.
Sugen på gjensyn? Taxi Driver kan sees på både Netflix og TV 2 Play. I tillegg til Blu-ray hos Platekompaniet. 4K-utgaven finnes foreløpig bare i Columbia-boksen som er utsolgt.
Det er skrevet og sagt enormt mye om Taxi Driver. Quentin Tarantino hadde et kult kapittel om filmen i fabelaktige Cinema Speculation (les om min kveld med Tarantino her). Podcasten The Rewatchables fikk med seg Bill Hader i en sterk gjennomgang i anledning 45-årsjubileet for noen år siden. Jeg skal ikke analysere Taxi Driver inngående, men heller ta tak i en detalj jeg la merke til da jeg forsøkte å oppleve filmen.
En av mine favorittsysler er å oppsøke locations fra filmer og serier. Enten det er barer i Boston som ble brukt i The Town eller finne Dark-scener i skogen sør for Berlin. New York er en av klodens kuleste byer på film, og det er lett å finne kjente steder som er brukt på film. Jeg har blant annet spist burger og drukket pils på Peter McManus, som Roy-søsknene i Succession går på før de ender på karaoke med pappa Logan. Diner-en i Only Murders in The Building har nydelig lunsj. Dakota-bygningen langs Central Park var ikke bare John Lennons hjemsted og drapsåsted, Mia Farrow bodde selvsagt der i Rosemary’s Baby. Bygården The Carter i New Jack City er obligatorisk å besøke når man er i Harlem, selv om det heter The Graham i virkeligheten. Og så videre og så videre.
Taxi Driver viste seg dog å være mye vanskeligere å gjøre til kul Instagram-materie. De fleste stedene der det ble filmet er enten lagt ned eller revet ned og erstattet av kontorbygg eller fancy leiligheter. Det gjør faktisk filmen enda bedre, jeg skal prøve å forklare hvorfor.
Paul Schraders manus ble skrevet i 1972. På dette tidspunktet var ikke New York den møkkete, syndige byen på randen av konkurs den skulle bli noen år senere. Da Scorsese og DeNiro endelig fikk laget filmen i 1976, var Times Square et verre pornohøl enn noensinne. Søppelfolkene streiket, og på grunn av hetebølgen luktet det gjenlatte søppelet enda verre enn vanlig.
Strømmen gikk hele tiden. Det var krasse rasemotsetninger på New York Yankees. Byen holdt på å gå konkurs. I Bronx brant bygårder ned hele tiden. I Brooklyn og alle andre steder ble småbutikker raidet og knus hver gang strømmen gikk.
New York var klar for Travis Bickle.
Når Scorsese så skal velge locations, plukker han steder som står på randen av stupet. Show & Tell-kinoen hvor Travis Bickle ser porno første gang. Taxisjåførenes møtested Belmore Cafeteria. Charles Palantines valgkamp-HQ, altså arbeidsplassen til Cybill Shepherds Betsy. Coffee Shop hvor Travis tar Betsy ut på første slags date. Lyric Theatre hvor Travis får Betsy med på Sometime Sweet Susan. Alle disse stedene er jevnet med jorden eller gjort til noe annet.
Det viser hvor skarpt og korrekt Scorsese skapte et bilde av en by som bidrar til å skyve Travis Bickle over kanten. Dette er ikke evighetssteder som overlever byplanlegging eller tåler historiens tann. Taxi Drivers locations er et bilde av en by som er i ferd med å gå under, og som delvis gjør det når Reagan-tiden kommer og en ung Donald Trump lurer til seg de verste real estate-avtaler byen har sett.
Det tok litt tid, men jeg fant til slutt oppgangen hvor Harvey Keitel henger ut og gir Travis Bickle oversikten over hva iris kan gjøre for ham. Eller rettere sagt, hva han kan betale for å gjøre mot Iris. Så jeg fikk i det minste et bilde for the ’gram.
For andre location-turister er adressen 204 East 13th Street i East Village. Si fra om du skal forbi, jeg har noen andre gode filmrelaterte tips i området.
Mens jeg jogget rundt på Manhattan for å finne steder fra Taxi Driver, sendte jeg en melding til Lasse Josephsen. Han er en av Norges fremste eksperter på sinte unge menn. I denne kategorien omtales mange som incels, som er et moderne ord som ofte dukker opp sammen med Travis Bickle. Merriam-Webster definerer Incel slik.
Incel: en person (oftest en mann) som regner seg selv som i ufrivillig sølibat (involuntarily celibate) og uttrykker ekstrem forakt og fiendtlighet mot de som er seksuelt aktive.
Jeg spurte Lasse om han kunne strø ut noen tanker om Travis Bickle som uheldig forbilde for det vi i dag kaller incels.
– Travis Bickle er selve proto-incelen. Den ultimate outsideren som kikker på oss fra utsiden. Uansett hva han gjør, klarer han ikke å komme inn. «Loneliness has followed me my whole life. Everywhere. In bars, in cars, sidewalks, stores, everywhere. There’s no escape. I’m God’s lonely man». Hver gang han får en sjanse, spolerer han det for seg selv og blir mer bitter. Kvinnehatet bobler frem. «I realize now how much she’s just like the others – cold and distant, and many people are like that. Women for sure. They’re like a union».
Lasse Josephsen mener vi kan se Bickles holdninger i DENmest kjente incelmorderen, Elliot Rodger. Han sto bak de seks Isla Vista-drapene i 2014. Først drepte han tre venner i leiligheten sin før han skjøt tre kvinelige studenter
– Travis Bickles ord er Elliott Rodger som snakker til oss, flere tiår før han ble født. Eller hvilken som helst fyr som sitter og råtner i bitterhet over å ikke få kjærligheten, varmen, respekten eller sexen han mener han fortjener. I denne bitterheten begynner en forakt for resten av det degenererte samfunnet å vokse: «All the animals come out at night – whores, skunk pussies, buggers, queens, fairies, dopers, junkies. Sick. Venal. Some day a real rain will come and wash all this scum off the streets».
Ordene som Travis Bickle sier er skrevet av manusforfatter Paul Schrader. På underlig vis fikk manuset seile gjennom Hollywood hele veien til lerretet, selv om det ble gjort endringer både i rollegalleriet og den endelige versjonen som Scorsese leverte fra seg.
– Paul Schrader skrev filmen mens han selv var ganske langt nede og ensom. Han var inspirert av dagboken til Arthur Bremer som skjøt president kandidat George Wallace i 1972. Han klarte å fange et eller annet ved disse ensomme trykkokerne som beveger seg nærmest usett rundt i samfunnet vårt, helt til de plutselig eksploderer inn i vår virkelighet med rå vold. Det var først på 60- og 70-tallet at man virkelig begynte å bli klar over disse ensomme mennene som befant seg midt iblant oss, men samtidig fullstendig utenfor. Charles Whitman som kikker ned på universitetsplassen fra sitt klokketårn. Lee Harvey Oswald fra sitt boklagervindu. Travis Bickle som glir gjennom New York-gatene som en «vampyr i en metallkiste», som jeg mener å huske Schrader omtalte ham som. Helt til det er tid for handling. «The idea had been growing in my brain for some time. True force. All the king’s men cannot put it back together again». Travis Bickle er hver eneste gutt eller mann som kikker på oss fra et mugshot etter å ha begått en spektakulær uhyrlighet. En av dem som følte at karakteren traff var John Hinckley Jr. som skjøt Reagan for å imponere Jodie Foster som han ble forelsket i da han så filmen. Schrader traff en eller annen nerve da han hamret ut det manuset. Travis Bickle er en perfekt formet karakter.
For øvrig fant jeg også gatestubben der Travis Bickle rusler nedover 8th Avenue. For turister som surrer rundt på Broadway og vil lete kjapt etter spoten er det rett sør for 47th street.
Bildet ble til selve filmplakaten, men som alt annet i Taxi Driver er omgivelsene ugjenkjennelige. Takk uansett til Scorsese, Foster, Schrader og De Niro for filmopplevelse, og en toast med syltetøy og ekstra sukker til Lasse for å svare så grundig om incel-Bickle.
