GJENSYN: JFK

I 1991 kunne Oliver Stone få utløp for sin mørkeste fantasier om drapet på John F. Kennedy. Hvordan står JFK seg i 2021? Meget bra, selv om det er en konspikarusell uten sidestykke.

Har du sett JFK på nytt i nyere tid? Denne tre timer lange thrilleren om attentatet på JFK, hvor vi følger statsadvokat James Garrison i jakten på komplottet som drepte den amerikanske presidenten.

Filmen er jo helt galehus! Post troll-bots, konspinett og stormingen av Kongressen føles det helt bisart at dette faktisk var en av årets største mainstream-filmer i 1991. Det er som om QAnon er filmet av Marvel, eller som min favorittpodcast The Rewatchables påpekte, at det ser ut som «if Alex Jones had the filmmaking skills og Paul Thomas Anderson».

For Oliver Stones epos om drapet t på JFK er en utspekulert konspirasjonskonstruksjon. Det er også en mer underholdende film enn noen andre jeg har sett på årevis. Med et mulig unntak av familiescenene, oppleves ikke et sekund av de 180 minuttene som overflødig. Manuset er som om Aaron Sorkin har byttet ut koks og biografier med meth og YouTube. Store skuespillere gjør små roller gigantiske. Klippingen er superb. Musikken er en hammer som banker inn Stones teorier som tyke spikre gjennom forsvarsløst treverk.

Jeg husker godt at jeg lot meg overbevise noe voldsomt da jeg så filmen på kino, nå lar jeg meg i større grad fascinere samtidig som jeg rives med. Dette var virkelig et av de beste gjensynene på årevis.

Det er mye å ta tak i, men jeg kjører noen favorittkarakterer fra JFK under traileren:

John Candy som Dean Andrews jr

De drøyt to minuttene John Candy er en karusell av mørke solbriller, sørstatsdialekt, svett overleppe, krabbelunsj og den mest sylskarpe monologen levert på 90-tallet etter Ving Rhames i Pulp Fiction. «Is this off the record, daddy-o?» Se på John Candy, da!

Kevin Bacon som Willie O’Keefe

Når Kevin Costner drar i fengselsleir for å snakke med Willie O’Keefe, er det en person som aldri har eksistert. Stone komponerte den unge sedelighetsforbryteren basert på tre ekte personer i JFK-universet. Og bra er det. Det både kickstartet Bacons karriere og ga oss en scene vi kan se om igjen og om igjen. Det aller beste er når an snakker om tyranni og fascisme, men dette klippet er også rent gull. «You don’t know shit ’cause you’ve never been fucked in the ass!» 

Joe Pesci som David Ferrie

Men i alle dager, kan Joe Pesci være mer Joe Pesci enn Joe Pesci?! Jepp, null problem. Som David Ferrie med parykk, kreft og maskingeværmunn leverer han den villeste karakteren i karrieren sin. «Shit, this is too fuckin’ big for you, you know that? Who did the president, who killed Kennedy, fuck man! It’s a mystery! It’s a mystery wrapped in a riddle inside an enigma! The fuckin’ shooters don’t even know! Don’t you get it?»

John Williams som leverer åpningen «Prologue»

For et herlig frempek at Martin Sheen skulle levere voice til åpningen av JFK, åtte år før han selv spiller Jed Bartlett i The West Wing. Det er likevel komponist John Williams som er stjernen i de fire første minuttene. Harde militærtrommer, ballettvennlige vårtoner, Oscar-lignende mellomspill, alt blir sauset sammen til noe så storslått og skummelt at JFK skyter fart fra startrampen.

Gary Oldman som Lee Harvey Oswald

Kevin Costner er den store stjernen i JFK. På dette tidspunktet var han verdens heteste skuespiller. Men Gary Oldman skulle bli den kuleste av dem alle. Det startet med JFK. Etter rollen som Lee Harvey Oswald skulle han bli Grev Dracula. Rollen som Drexl i True Romance var skrevet av Tarantino. Skurken i Leon ble ondere av Gary Oldmans innsats. Ingen andre kunne spille Ludwig van Beethoven i Immortal Beloved. Men først var det altså mannen som ble pekt ut som JFKs morder. Og det gjorde han med en stoisk ro som skjøt ham rett opp øverst på stjernehimmelen.

Hvor? JFK er tilgjengelig på HBO Max, TV 2 Play og Strim.