GJENSYN: True Detective sesong 1

I 2014 var True Detective verdens beste serie. Har historien om Rust og Marty på jakt etter en morder og egne demoner holdt seg?

Mellom serieanmeldelser og Marvel-gjennomgang må jeg bla bakover i arkivet også. Det betyr gjensyn med ting jeg har sett før. I den anledning har jeg funnet frem True Detective sesong 1. Her kommer seg selvsagt spoilers på rad og rekke, dersom du ikke har sett sesongen før.

Kjapt, hva handler første runde True Detective om?

Oppsummert via én av hovedpersonene: «The world needs bad men. We keep the other bad men from the door». Matthew McConaughey og Woody Harrelson spiller Rustin «Rust» Cohle og Matthew «Marty» Hart. I 2012 er de to politidetektivene er inne til et slags forhør eller intervju. De hblir frittet ut om 1995. Da etterforsket de drapet på Dora Lange, en prostituert i Louisiana. I løpet av etterforskningen ble Rust og Marty venner og uvenner. Familier ble oppløst. Mistenkte ble arrestert, men i 2012 må duoen slå seg sammen for å lete etter nye mistenkte. Vi får også noen tilbakeblikk til 2002, da det engang så dynamiske forholdet mellom Rust og Marty råtner på rot.

Har den holdt seg?

Ja, virkelig. Det var en åpenbaring å se hele sesongen på nytt. Det er så mange ting i True Detective S1 som fremstår enda bedre enn første gang jeg så episodene.

Hva var bedre?

Konstruksjonen av forholdet mellom Rust og Marty slo meg mest i bakken nå. Den forsøksvis jordnære arbeidskaren Marty og undergangsfilosofen Rust. I løpet av den første episoden etableres duoen som så forskjellige og likevel så tiltrukket av hverandre at de ikke er helt lett å skjønne hvordan manusforfatter Nic Pizzolatto og regissør Cary Fukunaga har fått det til.

Det ble også tydeligere hvor gode intervjusekvensene i 2012 er. Marty og Rust spiller med piggene ute på en passivaggressiv måte som er stor skuespillerkunst. McConaugheys monologer er det mest kjente herfra, men også Woody Harrelsons unnvikende, men macho kroppsspråk er helt uslåelig. Kombinert med små drypp om handlingen man ikke hadde forutsetninger for å forstå første gang gjør dette serien enda dypere og finere. Det er også litt overraskende av McConaugheys tolkning av Rusts vilt pessimistiske verdenssyn (han er jo nesten Thanos!) ikke blir mer karikert. Heia tidløse rolletolkninger!

Den flotteste kulminasjonen av duoens forhold er episode fire. Da skal Rust hjelpe noen gamle ultrakriminelle biker venner å rane en rivaliserende narkogjeng. Marty forsøker så godt han kan å bidra. Oppbyggingen til denne scenen og gjennomføringen måtte jeg se to ganger av ren imponerthet. Alt fra planlegging via bikerfest til raid i mørket er som et eviglangt crescendo.

Les også: True Detective S1E4, på nivå med Scorcese og Brian De Palma

Martys ødelagte forhold til seg selv, familien, elskerinnen og verden generelt var tristere og vondere enn jeg husket. Men også bedre, fordi det dykker fordomsfritt ned i kjip maskulinitet. I scene etter scene forsøker Harrelsons Marty og være tøff kar, rå politi, knuller og familiefar. Det er åpenbart at hans interne velferdsprosjekt er nittini prosent dømt til å mislykkes.

Les også: Nobody should have a tape like that!

Var noe dårligere?

Jeg husker avslutningsepisoden som godkjent pluss. Scenene i Carcosa, der de til slutt står ansikt til ansikt med morderen, er spennende, men like fullt en nedtur. Store deler av episoden var litt irriterende, fra Errol Childress’ kåtskap på sin tilbakestående slektning via den overtydelige skolescenen til den avsluttende jakten. Altså: det er creepy som i et mareritt i labyrinten, men det passet ikke med den onde og pessimistiske vibben de første syv episodene hadde. Da likte jeg bedre jakten i episode fem, hvor de trikser til åstedet etter de har regelrett henrettet methkokken Reggie Ledoux. Når det er sagt, synes jeg avslutningen utenfor sykehuset fremdeles er rørende og enormt fin. Det redder inn en god del.

Les også: Fuck this and fuck this world!

Kuleste scene?

Her er det mye å ta av. Ranet på narkogjeng i episode fire. Doubledaten der Marty ser elskerinnen på låvedans. Alle pratescenene i bil. Den første middagen, da Rust kommer drita på grunn av nervøsitet, men likevel blonder med Maggie. Sniperscenen på tampen! Innsnikingen på Reggie Ledoux’ methfarm. Rust som bygger tinnfigurer av ølbokser. Store deler av True Detective S1 er sterke, viktige scener som kommer på rad og rekke og til slutt henger sammen som det vakreste vanskeligste lappeteppe

Anbefales det å se sesongen på nytt?

JA.