Damewrestling? USA vs Sovjet i Hollywoods sjuskete bakgård? Kokamarinerte rikmannssønner? GLOW byr på alt.
I slutten av juni lanserte Netflix GLOW, som ved første blikk ser ut som et 80-talls danseshow basert på en Madcon-hit. Men skinnet – eller i dette tilfellet, aerobic-trikoten – bedrar, for GLOW handler om kvinnewrestling, feminismefravær i Hollywood, desillusjonerte regissører, strebende skuespillere og saftig utroskap. Alt dette til lyden av Rayban- og makropils-vennlig TV-rock fra Journey, Scorpions og Pat Benatar.
Les også: de beste Netflix-seriene fra 2016
Er det verdt å se GLOW, bruke fem-seks timer av sommerferien på damer, wrestling og koka? Jada!
GLOW er basert på dokumentaren GLOW: The Story of The Gorgeous Ladies of Wrestling fra 2012. Den spoler tilbake til 80-tallet, da et TV-selskap startet en liga (les: TV-show) for kvinnewrestling. Det innrømmes i dokuen at det hele egentlig var for å kunne skrive av utgiftene på skatten, men showet – en snurrig miks av wrestling, stereotyper, rapping, sketsjer og reklame – ble en overraskende suksess før det hastig ble lagt ned i 1991.
Her er forresten hele dokuen!
https://youtu.be/osjngMrNqs4
Netflix-serien GLOW bygger på mange av historiene fra dokuen, men som drama begynner den med et private drama. Ruth og Debbie er bestevenner, men i ferd med å skli fra hverandre. Ruth er lutfattig skuespiller som går på audition etter audition, men blir ikke engang tilbudt de små drittrollene som sekretær for hovedpersonen i filmene. Debbie var noenlunde vellykket såpeoperaskuespiller, men moonwalket ut av det livet da hun fikk mann og barn.
Via omveier ender de begge opp i et nedlagt bokselokale utenfor Los Angeles, hvor filmregissøren Sam Sylvia (spilt Marc Maron, kjent fra podcasten WTF with Marc Maron) og rikmanssønn/produsent Sebastian «Bash» Howard snorter kola og prøver å lage wrestlingshow for en TV-kanal.
Gjengen de jobber med er en broket forsamling arbeidsløse punkere, mislykkede skuespillere og en wrestlers datter, og alle får tildelt sin stereotypiske wrestlingidentitet. Hun asiatiske blir kung fu-kineser, en jente fra India blir terroristen Beirut, Ruth blir ond Sovjet-chick, Debbie blir all-american, sexy Miss America med tettsittende amerikansk flagg-gymdrakt, goth-jenten blir She-Wolf og så videre.
GLOW begynner nydelig med Ruth på mislykket audition, før dramaet damene mellom etableres i de første episodene. Det går litt sakte i de første episodene, men når wrestlerdamene blir bedt om å flytte inn på et hotell sammen for å få god nok tid til trening, kommer serien opp i cruise control-tempo.
Serien når sin første topp når patroniserende Debbie blir med Carmen (wrestlernavn: Machu Picchu) for å se sin første wrestling-kamp, og hun innser at det hele egentlig er såpeopera. Debbie står da også for flere av høydepunktene i serien, helt frem til finalescenen hvor gjengen har sitt første opptak for TV.
GLOW har flere lag som er verdt å følge med på. På den ene siden er det en dramatisering av en 80-tallsverden som ser ut til å være upåvirket av 70-tallets feminisme. Hollywood ser hvert fall ikke ut til å legge merke til at de plasker i kjølvannet av en likestillingsbølge. I likhet med Orange Is The New Black betyr settingen (kvinnefengsel, kvinnewrestling) at serien åpner for et rollefigurgalleri av nesten bare damer, og spesielt Alison Brie (Community, Mad Men) og Betty Gilpin (Nurse Jackie, Elementary) får god plass til bunnsolide prestasjoner.
Samtidig beveger GLOW seg i en 80-tallsverden som allerede da var en parodi på eget tiår. Corny rapping (visstnok inspirert av Chicago Bears’ hit fra 1985, da de kom til Super Bowl), palmehår, glorete kostymer, voldsom sminkebruk og bombastisk synthpop og stadionrock. I motsetning til en serie som The Americans, som setter sin ære i å være en sober fremstilling av «det vanlige» 80-tallet, er GLOW 80-tallet oppblåst for kabel-TV.
Selv er jeg svak for øyeblikket da GLOW går over i treningsmontage som en hvilken som helst Footloose eller Karate Kid, mens det blir komplett gåsehud da Ruth og Debbie går mot hverandre i ringen som om Rocky 4, Ivan Drago vs Rocky Balboa, er det største kunstneriske øyeblikket som har skjedd amerikansk film. Jeg skal ikke avsløre hva som skjer, men i løpet av disse minuttene byr GLOW på så sterke øyeblikk at jeg nesten ønsker den kalde krigen tilbake. Det er morsomt, nostalgisk og storslagent, og perfekt klimaks etter den hysteriske scenen hvor to geriatriske KKK-damer går i klinsj med en annen favorittkarakter: Welfare Queen, hun som snylter så mye på staten at hun drar opp matkuponger fra BH-en og stapper dem i munnen på motstanderne.
GLOW er ikke en perfekt eller revolusjonerende serie, men i likhet med fortellinger som Orange Is The New Black og Weeds byr den på en fin blanding av nært drama, morsomme karakterer, lett humor og noen uforglemmelige scener. Etter jeg hadde brukt 5-6 timer på de ti drøyt halvtimes lange episodene, ble jeg sittende og se på GLOW-dokuen, lete etter funfacts i wrestlingforum, og faktisk vurdere om jeg ikke skal bruke litt av sommeren på å få tak i noen gamle VHS-er med GLOW-episoder. Dette fenger, altså.
