Gravity: HOLD PUSTEN!


Vi har sett Gravity, og det føltes som å holde pusten i 90 minutter. Herre min hatt for en spennende og lekker film.

Til helgen er det premiereGravity på kino. Filmen har latterlig sterke 97% hos Rotten Tomatoes, noe som i praksis bety at alle som har sett filmen elsker den. Er vi med i hylekoret? Åjada. Under traileren er mine tanker om filmen:

— Handlingen er enkel. George Clooney og Sandra Bullock er Matt Kowalski og Ryan Stone, som er ute og fikser litt på en romstasjon (som man gjør). De prater, synger og gleder seg til å komme hjem. Så går det galt. Veldig galt. Resten av filmen må brukes på å overleve i rommet, og forhåpentligvis komme seg ned til jorden igjen. Tenk Open Water…In Space.

— Kowalski har sin siste tur i rommet, mens Ryan er ute på sitt første oppdrag. Dette understrekes tydelig i starten, og spilles naturlig på utover i filmen. Rookie og veteran.

— Clooney og Bullock er begge sterke i rollene sine, og tar med seg all erfaring og tyngde de har fra flere tiår i Hollywood. Clooney selvsagt som verdensvant…eh romvant kjekkas, Bullock som smart, ettertenksom og vingeklippet doctor-next-door.

— Men det er likevel regissør Alfonso Cuarón – mannen bak den fabelaktige dystopien Children of Men – og fotograf Emmanuel Lubezki som stikker av med de største highfiveklapsene. Makan til tett regissert thriller basert på et enkelt premiss har jeg ikke sett siden United 93 (“damn, håper de klarer å få opp flyet!”), og lekrere film har jeg ikke sett siden Terrence Malicks krigsstudie The Thin Red Line rullet over lerretet for femten år siden.

— Jeg holdt i praksis pusten i 90 minutter, hvert fall de siste 86 minuttene etter det begynte å rasle i metallet på romstasjonen. Måten Lubezki beveger seg inn og ut av forskjellige synspunkt og romdrakter er ekstremt effektivt, og vertigofølelse har ikke vært tilsvarende formidlet siden Hitchcock filmet det eller Bjørn Eidsvåg sang om det. Makan.

Gravity er rett og slett oveveldende. På et tidspunkt tok jeg meg i å tenke at hver eneste scene har potensial som ikonisk filmscene, så vakkert og fascinerende og effektfullt er Gravity. Og filmen kommer til å få så mange gode kritikker at jeg tipper backlashen starter allerede på mandag. Lurer på hvem som er først ut på Twitter med en “hva er greien med Gravity?”-melding.

— Det er forsåvidt sikkert mye å utsette på det vitenskapelige her, men for meg som ikke har gått på Astronauthøyskolen i Houston er ikke det så fryktelig nøye. Når det er feil fremstilling av media hisser jeg meg litt opp, men ikke når detkommer til sannsynligheten i avstand mellom amerikansk og kinesisk romstasjon. Ikke har jeg uiddelbare planer om romturisme heller, så det er ingen fare for at jeg lar meg villede til farlige ting av triksene man lærer i Gravity.

— Nerdedetalj: på en av russiske astronautdraktene som dukker opp står det L. Demidov. Det må jo være et vink til Leo Demidov, hovedpersonen i Tom Rob Smith sine romaner?! Kul referanse, gleder meg til Child 44 skal bli film.

— Og ja, det er en “it’s not rocket science”-vits inni her.

— Til slutt må jeg krype til korset, og si at 3D…i dette tilfellet er ganske så strålende. Jeg har tidligere vært enormt kritisk, og står fremdeles for den slakten, men i Gravity fungerer det optimalt når astronautene enten streber med å holde seg fast i et romskip eller stirrer mykt mot soloppgangen over jordkloden. Eller når det kommer space debris flyvende fra alle kanter.

— I den anledning vil jeg anbefale alle å kjøpe billetter tidlig, så man får sikret seg sete i midten av salen for å få maks ut av 3D-greiene. For se denne filmen, det må du. Makan til spennings