500 dager etter kinopremieren fikk jeg endelig sett Jo Nesbø/Aksel Hennie-suksessen Hodejegerne. Her er noen kjappe tanker.
Da Hodejegerne hadde premiere i august i fjor, ble den sett av over 100.000 nordmenn bare i åpningshelgen. Etter hvert steg besøkstallet opp mot en halv million, Hodejegerne ble en av tidenes norske suksesser i Danmark, og da jeg var i USA i sommer anbefalte New York Times og Time Out New York filmen varmt som en krimperle fra rare Norge. Og så skal visst Mark Wahlberg (helt!) spille i en amerikansk versjon av filmen. Stor stas, altså. Sjekk for eksempel den amerikanske traileren her:
Likevel fikk jeg aldri sett Hodejegerne, det til tross for at jeg er stor fan av Nesbø, og hadde moren til Synnøve Macody Lund (hun som spiller Diana) som klasseforstander på barneskolen. Hmmm, rart, men av og til er det bare noen filmer som tar fryktelig lang tid å få kjøpt kinobillett til eller satt i Blu-ray-spilleren.
UANSETT, du skjønner poenget. Jeg så filmen i går, og her er noen tanker om den massive suksessen til Morten Tyldum og Aksel Hennie og Jo Nesbø.
— Anslaget med kunsttyveri er aldeles strålende. Det er noe krimhistorisk riktig over kunststjeling, tenk bare Thomas Crown Affair (er det tilfeldig at navnet Roger Brown minner veldig om Thomas Crown? Neppe) eller gamle Pink Panther-filmer eller truecrime-historien om Munch-tyveriene til Pål Enger og andre.
— Setup-en med det Dagbladet Søndag-kompatible huset, de 168 centimeterne til hovedperson Roger Brown, kompenseringen med høyreist blond dame og stort forbruk er kjapp, effektiv og feiende flott. Samme med den lekne heistmusikken, som sender tankene tilbake til klassisk 60/70-tallskrim og nyere tids Ocean´s Eleven-trilogi.
— Den første dialogen på kontoret til Roger Brown/Aksel Hennie og Jeremias Lander (Kyrre Haugen Sydness) er derimot stokkete og rar, slik mange av en-på-en dialogene er. Skuespillerne avbryter hverandre urytmisk og underlig, og det virker som om man har gått kjapt gjennom dialogene for å ha god med tid når innspillingsdagene for actionscenene kommer.
— For det er jo jakt og action Hodejegerne handler om, og til en viss grad plot, men minimalt om dialog. Nesbø skriver selv god dialog, men når Aksel Hennie sier ting som “hva bringer dem hit”, kunne han likesågodt vært sendt i en tidsmaskin tilbake til Olsenbanden på tidlig 70-tall.
— Av enkeltscener er dypdykket i utedassen legendarisk, oppfinnsomt og mest av alt så erkenorsk at det nesten blir finsk. Lastebilkrasjet sitter også som en kule. Twisten da Brown ser ungene på gaten og skal ringe damen og si “jepp, vi skal få barn”, bare for å oppdage at hun har bollet på Clas Greve (sleipt spilt av danske Nikolaj Coster-
— Som sjangerfilm innenfor krim/thriller fungerer Hodejegerne finfint, og det er enkelt å se hvorfor filmen har blitt sett av en tiendedel av landets befolkning. Til tross for digg anslag og et godt vevd plott, synes jeg historien er litt heseblesende brettet ut, det blir mye oppramsing av plott på slutten, overforklaring og innhenting av den ene røde tråden etter den andre.
— Oppsummert? Hodejegerne er en klassisk terningkast 4-film, og en brukbart vellykket filmatisering av et av universene til Jo Nesbø.
…hva synes dere om Hodejegerne? Kjør på i kommentarfeltet.
PS: …ingen jenter fra Sunnhordland med så tydelig dialektstolthet som Macody Lund hadde skrevet SMS på bokmål. “Jeg må snakke med deg” hadde blitt “Eg må snakka med deg”.