Homeland sesong 2 er over. Drama! Eksplosjoner! Svik! Dobbeltspill! Her er mine tanker om sesongavslutningen.
Heisann folkens! Beklager at denne oppsummeringen kom to dager senere enn de vanlieg mandagsoppdateringene, men jeg er i jungelen i Mellom-Amerika på juleferie, og selv om Costa Rica er et progressivt land (eneste land sør for USA hvor en statsleder har vunnet Nobels Fredspris, såvidt jeg vet), er ikke stabilt nett den høyeste prioriteten på min lokale strandbar.
Aslak har derimot ikke problem med nettet, sjekk hans oppsummering her
Uansett, nå har jeg i hvert fall en liten luke med nett her, så dette er det jeg skrev etter jeg hadde sett siste episode av Homeland, sesong 2:
Som forventet ble det en avslutningsepisode med drama, eksplosjoner og overraskelser, og både Carrie og Brody kom ut i live på andre siden. Men nok prat, la oss gå rett på sak.
— Store deler av CIAs ledelse er drept, Brody er på flukt, Carrie blir revet mellom kjærlighet, sykdom og jobb, Abu Nazir fikk en verdig begravelse, Quinn er mer mystisk enn noensinne, og Saul er nå kongen på haugen. Stort drama, og tidvis enormt spennende.
— Jeg klarer likevel ikke å unngå å tenke på alle de usannsynlige snarveiene manusforfatterne har tatt. Kanskje jeg bare burde lent meg tilbake, latt det skure og gå og latt meg bli underholdt, men første sesong av Homeland var for meg en serie hvor spionverden og moderne terrorisme ble fremstilt noenlunde subtilt og jordnært. Gjennom hele sesong 2 har serien tatt seg stadig nye friheter og dette toppet seg i siste episode. Vi kan ta det punktvis:
1. Hvordan i huleste kunne Carrie og Brody få lov til å dra på hyttetur – jeg gjentar: HYTTETUR – rett etter hun har slåss med og drept USAs verste terrorfiende – Abu Nazir – og han er beviselig en fyr med tette bånd og vennskap til nevnte terrorfiende? Jeg mener: det er CIA vi snakker om her, ikke en hvilken som helst folkehøyskole i Telemark?
2. USAs visepresident skal minnes med halve CIA tilstede, og Carrie og Brody får først lov å luske rundt i gangene som et nyforelsket par på prom night? Det er mer security på en Rick Ross-konsert i Oslo enn det var på Waldens minnestund.
3. Hvordan kunne bilen med eksplosivene få bli plassert rett bak ryggen på Estes? Uansett om den ble flyttet eller ikke. Og hvordan kom den seg inn på området? sesong 1 fikk vi i det minste en plausibel forklaring på hvordan Brody fikk eksplosivene inn i bomberommet med Walden, her virket det som om alle bombehunder i USA hadde Gro-dag.
4. Og sist: hvordan kunne Brody og Carrie uten problemer snike seg bort fra åstedet. Jeg skjønner at 200 folk ble drept i nærheten av bomben, men jeg antar at CIA ville hatt flere perimeter med sikkerhet i radiusen rundt et slikt arrangement?
— Jeg sliter også med hele ungdomsskoleforelskelsen mellom Carrie og Brody. TIdligere i sesongen – og da spesielt i hotellbarscenen midtveis – har forholdet vært preget av usagt begjær, spenning og et drama som ruller subtilt frem og tilbake. Nå er det fnising, klining på sofaen og stupide avgjørelser. Kjærlighet gjør kanskje blind og dum, men det får da være måte på. Som Saul så treffende sa det: Carrie er the stupidest and smartest person noensinne, men nå er hun mest av det første.
— Når det er sagt, liker jeg veldig godt Saul Berenson sin nye rolle. Den myke, stille bautaen av en mann blir skjøvet frem på avgjørelsesfestivalens hovedscene, og om det er noe som lover godt for sesong 3, så er det at Saul får nye oppgaver og nye roller.
— For det er jo åpenbart at sesong 3 blir noe helt nytt. Sannsynligvis er det bare å riste av seg tanken om at Homeland er et veldig annerledes show fra network-serier som 24, og venne seg til tanken at nå skal det bli episk action, evige cliffhangers og jakt på Brody gjennom de kanadiske skogene. Cinemax-serien Strike Back er nok en mer presis referanse for Homeland enn klassiske spionfilmer som Falcon & The Snowman, Parallax Theory og Three Days Of The Condor.
— Jeg er dog fremdeles fan av Dana og hennes rolle. De små møtene hennes med pappa Brody er slik jeg husker Homeland fra sesong 1: understated (i mangel på et norsk ord) og fullt av håp, skuffelse og tung selvransakelse.
— Bare meg som tenkte på Shaggy da Brody med dådyrøyne ba på sine knær foran Carrie og sa “It wasn´t me”?
— Jeg likte også begravelsen av Abu Nazir, og måten den ble kryssklippet med bombingen av minnestunden. Det sender tilbake tankene til Gudfaren-avslutningen, hvor barnedåpen til Michael Corleones sønn blir klippet mot drapene på de forskjellige Corleone-fienden.
— Måten selvmordsvideoen til Brody fra de første attentatsplanen var snedig plassert som en twist på slutten. Meget effektiv spenningsbygging.
— Er det noen der ute som er gode i språk og kan fortelle meg hva Saul sier da han står og messer blant de 200 likene svøpet i hvite laken? Nysgjerrig.
Oppsummert så er jeg umiddelbart skuffet av retningen Homeland har tatt de tre siste episodene. Det islamske fiendebildet har blitt stadig mer unyansert og tilrettelagt for et bredt amerikansk publikum, mens romansen mellom Carrie og Brody har mistet piffen og spenningen. Det er rett og slett mindre å lese mellom linjene, rent bortsett fra at man fremdeles ikke helt vet om det er Brody som er mesterhjernen bak bombingen eller om det er Abu Nazirs folk som har spilt han ut som et uvitende ess fra ermet.
Men det er også likesågreit å innse at jeg nok hadde for høye forventninger til at Homeland skulle bli vår generasjons svar på paranoiafilmene og -seriene som kom så vakkert ut av 70-tallet. At Homeland skulle bli en slick, moderne utgave av Tinker Tailor Soldier Spy. Så når jeg får skrudd hodet mitt bort fra den tanken, er jeg egentlig ganske spent på hva i huleste som skal skje videre i Homeland. Bring it on.
Hmmm, det var mine første tanker om Homeland etter å ha fordøyd siste episode. Hva tenker dere om den siste timen i sagaen? Kjør på i kommentarfeltet.