Maktkamp i CIA, Carrie i trøbbel og Dana ute på tenåringsvift. Hvor går Homeland?
Homeland er snart halvveis i sin tredje sesong, og det er vanskelig å bli klok på hvor dette skal ende. Her er alt fra kaldt spiondrama til tåredryppende tenåringsproblemer. Det er vanskelig å bli klok på hvilken type serie Showtime lager. La oss oppsummere ukens episode:
Les mer: oppsummering av episode 1
Les mer: oppsummering av episode 2
Les mer: oppsummering av episode 3
Les mer: oppsummering av episode 4
— Maktspillet rundt CIA og dramaet rundt Carries overvåkere er høydepunktene. Saul Berenson blir dratt ut på andejakt/gåsejakt (her er jeg for øvrig veldig skuffet over at det ikke var lagt inn noen referanser ti Duck Dynasty, mest ppulære reality på amerikansk TV på lenge) med de mektigste kreftene i Washington, og som forventet ender det med overraskende nytt. Senator Lockhart seiler opp som presidentens nye kandidat som CIA-direktør, ergo er Saul ute på sidelinjen.
— Det vil si, Saul har to uker frem til confirmation (kan man kalle det bekreftelse på norsk?), og alle som har sett West Wing og Harrison vs Mendoza vet hvordan det kan gå. Scenen da Saul iskaldt gir sin lille avskjed fra festen og til Lockhart og går behersket ut er nedpå-spiondrama på sitt beste. Få setninger blir sagt, men betydningen og innholdet er massivt. Saul har nå en deadline å forholde seg til: to uker, klokken tikker.
— Og herre min hatt, hans viktigste redskap akkurat nå er en Carrie som kaster medisinen sin (utaktisk og uproft i hennes posisjon å kaste alt, tenk om Saul eller søsteren eller noen kommer for å sjekke at hun tar medisinen sin, så er alt borte?), så dette skal holde hardt. For det virker på meg ganske åpenbart at det store spillet Saul og Carrie kjører med å tiltrekke seg oppmerksomheten fra terroristene er fundamentert på flatbankede plater av Stratos, ikke den betongbygde plattformen de skulle ønske.
— Quinn var tilbake, og hans stoiske, lojale og sterke innsats settes dypt pris på her i gården. Endelig noen ved siden av Saul som har litt metodikk og et hode som ikke er tåket til av følelser og innfall.
— Som for eksempel Dana, som selv om hun har en rimelig interessant historie (jeg vet mange er uenige med meg her) ikke får den til å rime med resten av plotlinjene. Var det slik at hun rømte bare for at Carrie skulle bli dratt ut midt under den andre operasjonen? Jeg klarer ikke å se for meg hvordan den tenåringsangsten hennes skal flettes inn i resten av Homeland-plotlinjene.
— Bra å bli kvitt han slitsomme typen til Dana, i det minste.
— Javadi-karakteren er brukbart interessant, han sniker seg ubemerket over grensen og har tudelig klare planer for litt beinhard undercover-aktivitet på amerikansk jord. Sekvensen når han til slutt får servert en livredd Carrie foran seg er fin cliffhanger.
— Det er fremdeles en del som skurrer i denne tredje sesongen av Homeland, men jeg liker veldig godt at maktkamp i CIA og katt-og-mus lek mellom Saul/Quinn/Carrie og Javadi aka The Magician er skjøvet fremst. Det minner mer om det kalde spiondramaet Homeland var i utgangspunktet og som hentet inspirasjon fra Three Days Of The Condor så vel som Spy Game.
— Men hva betyr dette for Brody? Nå fikk vi nok en episode uten ham (4 av 5 så langt i sesongen), og det er fremdeles uklart hvordan han skal komme seg på banen igjen. Ligger han og ser engeler i taket i vill heroinrus nede i Tower of David i Caracas? Er han i ferd med å bygge seg opp igjen, kjøre litt geriljataktikk på comebacket? Eller kommer han snikende inn som Javadi undercover og sharp?
Hva synes dere om episoden, skarp og fin eller våsete og fjern?