Droner flyr, politikere forhandler og Dennis spionerer. Vi oppsummerer episode 8 av Homeland.
Folkens! Beklager dypt at denne oppsummeringen kom litt forsinket. Vi pleier vanligvis være på Homeland-ballen i løpet av mandagen, men noen logistikkutfordringer i heimen satte oss i den gode gamle tidsklemmen. Som for Carrie i starten av sesongen ble det litt mye på tallerkenen, men vi kan betrygge våre lesere med at vi nå er noenlunde i rute igjen.
Episode 1/2: Sterk spionstart
Episode 3: Hardkokt spionasje og ulovlig kjærleik
Episode 4: For mange jern i ilden?
Episode 5: Sjokk, vantro og 1 stk tapertryne
Episode 6: – Holy fuck!
Episode 7: Diplomatisk drama og Dynastiet
Så la oss gå rett på sak. Episode nummer åtte i den fjerde sesongen av Homeland:
— Carrie våkner opp i huset til ISIs kontraspionasjesjef Aasar Khan, og er mildt sagt forvirret. Han forteller hva som skjedde da hun ble lagt i tvangstrøye av pakistansk politi, hun blir dritforbanna fordi hun tror han er med på å lure henne. Ingen tegn til Brody, (puh!) men Carrie oppdager at pillene hennes er trikset med, og at det er gjort inne på ambassaden. På ambassaden forhandler CIA-direktør Lockhart og ambassadøren med pakistanske myndigheter for at Haqqani skal frigi Saul i bytte mot noen fanger. Omtrent samtidig rømmer Saul, og sier til Carrie at hun må for svarte helvete sørge for å dronedrepe ham dersom Taliban fanger ham igjen. Hun lover. Saul går til den snille, pakistanske CIA-kontaktpersonen i nærmeste by, og skal bli plukket opp av elitestyrker. Taliban stormer inn i byen, og Saul skal til å begå selvmord da Carrie overtaler ham til å fortsette til møtepunktet. Saul fanges av den rasende Taliban-moben, og blir naturlig knallforbanna på Carrie. Samtidig ser Aasar Khan at amdassadørens mann, Dennis Boyd gir noen hemmelige notater til hun sleipe Tasneem fra ISI, og sier til Carrie at Dennis er kilden til sikkerhetslekkasjen.
— Det er mye rart i denne episoden, men mest av alt er den latterlig spennende. Sekvensen da dronekameraet følger Saul gjennom bakgatene i Makeen, og Carries datanerder tagger den ene Taliban-soldaten etter den andre er mesterlig laget TV. Det er Homeland på sitt beste som spenningsserie. Hennes svik (igjen!) ovenfor Saul er intenst menneskelig drama, og selv om det blir litt enkel filosofi om at verden er fucked, er det sterkt å se Carrie innse at uansett hva hun gjør vil det være starten på en episk storm av følelsemessig dritt.
— Dennis Boyd, min nye favorittdufus, har lite skjermtid, men får nå den viktige birollen jeg håpet på. Han vet at spioneringen er avslørt, men tror ingen vet at han er dobbelagenten på den amerikanske ambassaden. Men fuck DET, Dennis! Carrie er på ryggen din som styggen på OnklPs bakside. Homeland frustrerer og irriterer ofte, men kom ikke her å si at de ikke har gått sin cliffhanger-skole. Damn.
— Quinn er mesterlig fin som den subtile, men eksplosive stjerneagenten som er skviset fra alle sider. Skal han følge karriereveien og sitte ved Lockharts side, eller halse etter sitt eget hjerte og backe Carrie fremover? Han gjør nok det siste.
— De pakistanske karakterene utvikler seg i ymse retninger. Aasar Khan kler ikke dådyrøyne, engelsk uni-aksent og Facebook-meme prat om tillit og forståelse, men jeg blir mer nysgjerrig på hun glatte, sleipe Tasneem. Hva er sluttspillet hun spiller for? Er hun reinspikket terrorist, motivert av økonomi, eller har hun personlig agenda mot Saul eller Carrie? Kanskje litt av alt? Igjen: de drar meg med til neste episode, disse Homeland-skaperne.
— Et par innvendinger: Lockhart blir litt for endimensjonalt haukete, kunne ikke de gitt ham et lite touch av Kissinger eller McNamara, disse større-enn-livet karakterene som dominerte i krig og kjørte ond strategi og realpolitik på mest intrikate vis? Eller gi karakteren hans et lite pust av CIAs legendariske kontraspionasje sjef James Jesus Angleton? Det CIA vi møter i Homeland – og de fleste andre spionhistorier fra etterkrigstiden – er jo basert på Angletons smarte, men ville tanker om at spionasje er et villniss av speil, så hvorfor ikke bruke hans paranoide trekk mer på for eksempel Lockhart?
— Ambassadegreiene blir litt tullete, for det er like lite sannsynlig at Dennis Boyd har adgang til ambassadøren/konens kontor som at hun forteller ham om sikkerhetsbruddet. Slik føyer det seg inn i rekken av urealistiske kameler man må svelge unna for å kunne nyte Homeland. Men underlig nok er jeg ikke lei kamelkebab helt ennå. Snakkes neste uke.