Berlin, hemmelige CIA-filer og forbannede tyskere. Homeland er tilbake.
For fire år siden begynte vi å skrive episoderapporter fra Homeland her på bloggen, og det var noe av det første som begynte å få firesifrede klikk på OP-5.
Siden den gang har vi fortsatt med det. Ikke nødvendigvis fordi Homeland er så mye bedre og viktigere enn andre serier, men av litt nostalgiske grunner. Carrie og Saul og gjengen har vært med oss siden de første dagene, vi kan jo ikke gi slipp på CIA-serien så enkelt.
Les også: OP-5-lesere oppsummerer avslutningen på sesong
Nå er Homeland kommet til sesong 5, akkurat som vi er dypt inne i vært femte år med blogging.
UANSETT, nok nostalgi og mimring. Man har ikke tid til for slikt i en verden ridd av terror og farer. I dag – søndag – ruller første episode av den nye sesongen over amerikanske TV-skjermer, og mandag ettermiddag har Sumo den klar til norske seere. Vi har sett én episode, og synser litt. Spoilers? Njaaaaa, det må man si:
Hva skjer? La oss ta det kjapt: Det er drøyt to år siden slutten på sesong 4, og Carrie jobber som sikkerhetsansvarlig for en tysk filantrop i Berlin. En hacker på en sexbutikk får tak i hemmelige CIA-filer som viser at tyskerne leverer overvåkningsinfo om egne borgere til amerikanske myndigheter. Quinn avgir dyster rapport om sin special forces-aktivitet i Syria til CIA-topper i Langley. Sjefen til Carrie vil dra til Libanon for å være helt, og en kollega i stiftelsen har fått tak i de hemmelige filene og publiserer dem. Tyskerne blir dritforbanna, og avbryter samarbeidet med Saul og gjengen. Carrie kontakter en eksil-imam i Berlin for å få beskyttelse for sjefen sin i Libanon, og etter en kjapp kidnapping og harde trusler får hun den invitasjonen hun er ute etter. Quinn bryter seg inn hos en bombemaker og dreper ham.
Som ofte med Homeland er første episode i en sesong knallbra. Serieskaperne vet å trykke på alle knapper, samle tråder fra forrige sesong, og få oss umiddelbart hektet. Så også her. Episoden fremstår nedpå samtidig som den er fokusert og full av fremdrift, og det tar bare minutter før man er inne i den klaustrofobiske terrorverden til Saul Berenson, Carrie Mathison og Quinn. Hva heter han mer enn Quinn, forresten? Må google.
Jeg forventer at Homeland skal skuffe meg utover i sesongen, men foreløpig storkoser jeg meg. Carrie rives mellom lidenskapen for agentjobben og den nye, trygge tilværelsen, Saul er hardere og mer forbannet enn noensinne, og Quinn – som heter Peter til fornavn, fant jeg ut nå – er blitt den desillusjonerte, effektive drapsmaskinen han tidligere har vist glimt av.
Hvor realistisk det er at Carrie får beholde sikkerhetsklareringen sin, tviler jeg veldig på, men et annet element fremstår veldig reelt og troverdig. Tyskerne er nemlig vilt skeptisk til overvåkning – av naturlige Stasi- og nazigrunner – og måten dette brukes til å lage splid mellom tysk etterretning og CIA, er subtilt og glimrende. Det skaper en nerve av internasjonalt spill og kulturkrasj, og jeg håper Homeland følger denne tråden i episodene som kommer.
At Carrie skal til Beirut, virker åpenbart. For actionkvoten sin del er det sikkert flott (tør jeg spå nye kidnappinger, minst ett overraskende drap, en tilsynalatende flyktning som er terrorist, Carrie som ender i Syria, og nok et kaldt møte med Saul?), men jeg håper serien utspiller seg mye i Berlin også. Byen har flotte kulisser, lange spiontradisjoner og en rekke klassiske filmer å spille på, samtidig som byens miks av mer eller mindre vellykket intregrering, frilynte hackere og spion-aspiranter legger opp til mye digg paranoia.
Hva synes dere om første episode? Levde den opp til eventuelle forventninger, eller var det rææææl? Kjør på i kommentarfeltet!