Semifinale! Homeland har levert sesongens nestsiste episode. Vi oppsummerer.
(NB: Denne ukens oppsummering er skrevet av Christoffer Naustdal Hjelm, OP-5-venn og spionfan. Han skrev også ep4-recap. Asbjørn)
Til helgen ruller siste episode av Homeland sesong 5 over skjermen i USA, og her hjemme i Norge får vi finalen på Sumo mandag. Etter en god start har Homeland holdt sterkt spiondramanivå, og slik fortsetter det. Vår gjennomgang av episode 11 ligger under lenkene til resten av sesongen:
Homeland S05E01 – sterk start, snart skuffelse?
Homeland S05E02 – hacking og drapsmaskin
Homeland S05E03 – superkrefter og synder
Homeland S05E04 – spionbonanza og stormaktsspill
Homeland S05E05 – blodforgiftning i Berlin
Homeland S05E06 – banal brutalitet
Homeland S05E07 – avhoppere og overløpere
Homeland S05E08 – alle snakker om Allison
Homeland S05E09 – terrorister og togjakt
Homeland S05E10 – Hvor går veien nå?
— Hva skjedde? MYE! Vi oppsummerer raskt: Vår mann i Damaskus åpner med Carrie og Saul på Landstuhl i Sør-Tyskland, USAs største utenlandske militærsykehus, der de forsøker å vekke Quinn som ligger i kunstig koma med mekanisk ventilasjon. De prøver å få legen til å forstå at Quinn kan vite noe om angrepet som nå bare er seks timer unna, og etter å ha gjennomgått en MR-scan så vekker de ham på tross av at det kan føre til hjerneblødning og død, og til ingen nytte; situasjonen hans forverres. ISIL-sympatisørene monterer saringassen i tunnelsystemet under Hauptbahnhof-stasjonen, men da de finner ut at den fjernstyrte utløsermekanismen ikke fungerer må de finne Dr. Aziz som har satt opp systemet. Bibi sender sin nervøse fetter Qasim av gårde med fjernkontrollen, han er den eneste som ikke er ettersøkt. Allison plukker opp instruksjoner fra SVR forkledd som en parkeringsbot, treffer en russisk spionkollega på toalettet inne på Berlins velkjente røde rådhus, hvor hun blir ytterligere presset til å utføre ordre før hun spaserer inn i et møte med ledelsen i Tysklands samlede tyske etterretningstjeneste, politiske ledelse og politimyndigheter. Saul blir oppringt av Otto Düring, som guilttripper CIA-ringreven om Faisal Marwan. Saul drar sporenstreks til BND for å prøve å få informasjon ut av Faisal mens Otto prøver å kontrollere Laura Sutton (tv-historiens mest endimensjonale karakter) til terrortrusselen er over, men hun nekter og booker seg et riksdekkende talkshow der hun truer med å lekke de vel tretten hundre CIA-dokumentene om hun ikke får snakke med Faisal – som begår selvmord fra et åpent vindu mens Saul og Astrid forlater avhørsrommet for nettopp å se Laura på dette tv-programmet. Carrie besøker Hizbollah-kommandanten al-Amin som leder henne til undergrunnslegen som behandlet Quinn, som igjen leder henne til Qasims leilighet der hun finner et bilde av ham og Bibi. Allison og Conrad oppsøker Dr. Aziz, og etter et improvisert avhør skyter Allison både Conrad og Aziz før hun skyter seg selv i skulderen for å iscenesette et drapsforsøk og avlede oppmerksomheten fra sitt eget spionoppdrag. Da Astrid henter henne lyver hun og sier at målet er Brandenburg-flyplassen, som så blir evakuert. Saul besøker Allison på sykehuset med en mistanke om at det ligger noe bak, der får han melding av Carrie som er på Hauptbahnhof og har observert Qasim, og etter å ha fått et aha-øyeblikk med den evakuerte flyplassen flimrende på tven i bakgrunnen går han igjen inn for å konfrontere Allison – som nå har rømt. Episoden slutter med Carrie som hopper ned på jernbanesporet, hever pistolen og forsvinner inn i mørket.
— Dette er Homeland på sitt beste, når de gjør det så dramaturgisk drivende at vi ikke tenker særlig over alle de tåpelige forenklingene man må gjøre for å få etterretning og store politiske verdensproblemer til å virke fengende i en tv-regissert setting.
— Noen friheter må man dog ta seg, og noen er større enn andre. De som fikk det mest til å skurre for meg denne gangen var at Faisal fikk hoppe ut vinduet og Allison stikke av fra sykehuset, begge ville utvilsomt blitt passet bedre på, gitt at situasjonen var så alvorlig. At sentrale Berlins største trafikknutepunkt ikke har strengere bevoktning under en så høy terrorberedskap er også litt pussig, en ting er at flyplassen blir evakuert, men i vår samtid er BND kjent med det etterretningsbransjen kaller strategic deception, eller som russerne kaller maskirovka, strategiske knep om du vil – og ville sikret seg bedre når kilden til informasjonen er en nylig spionmistenkt agent som Allison.
— Erna Richter, den russiske spionkollegaen til Allison som jobbet for tysk UD, og som jeg et sekund trodde var hun russiske dama fra Okkupert og Mission: Impossible, hadde en del logiske ting å si om tilliten til en dobbeltagent som har blitt tatt på fersken, men det er så lite sannsynlig at de ville latt en så verdifull ressurs møte en nylig eksponert agent på et så åpent sted. Da var selve overleveringen av beskjeden proffere gjort og mer realistisk; den falske trafikkboten. Like delikat som da Rudolf Abel justerte staffeliet sitt i Bridge of Spies. Og apropos Bridge of Spies og Homeland, selv om jeg har sett Sebastian Koch spille skurk mot Bruce Willis i Die Hard tidligere så jeg bare Otto Düring i Wolfgang Vogel – litt som at Jeremy Piven for alltid vil være Ari Gold.
— Den politiske delen av Ernas tale var også litt klisjefylt og lite realistisk. Mange i russisk etterretning og politisk ledelse tenker nok at vesten trenger en wake-up call når det gjelder islamistisk terror, at deres hjemmeavlede jihadisme i Tsjetsjenia og Dagestan er ille, men i dagens politiske styrkeforhold hadde de aldri tatt risken i å bli avslørt som tilretteleggere for et angrep i en europeisk hovedstad. Og linja om at ”… Putin har skjønt det, Assad har skjønt det, det er bare din president som ikke har skjønt det” er ikke noe noen i etterretningsbransjen ville ha liret av seg. Få statsledere har brukt fundamentalistiske jihadister som brikker i sine innen- og utenrikspolitiske spill som Bashar al-Assad, det er ikke mer enn fem år siden syrisk etterretning arrangerte speed-dating mellom eks-ledere i det irakiske Ba´ath-partiets militærapparat og det som da var ISI i Zabadani nær den libanesiske grensen.
— En ting som var litt mer realpolitisk spiselig var Carries meningsutveksling med Hizbollah-kommandanten al-Amin, selv om grinetrynet hennes hårfint balanserte mot en overdose og de i virkeligheten kanskje ikke hadde blitt dus så fort, så var det i alle fall godt å se at Homelands showrunner ikke lenger antar at en sjiagruppe samarbeider med ISIL om angrep i Europa. Carrie trykker på de riktige knappene når hun prøver å overtale ham og sier at Hizbollah er pragmatister mens Daesh er maniske dommedagsprofeter. Jeg likte også godt rollen til den libanesiske professoren Aziz, som sa han var ateist, men hatet Tyskland for blant annet å ha støttet Israel under krigen i 2006 – flere og flere i samme situasjon ser svakheter ved salafistiske doktriner men nærer et stort hat mot nasjonalstater som begått urett mot andre i mange tiår. Jeg skal ikke en gang begynne med Allisons lille forestilling i leiligheten hans etterpå, alle som har avfyrt en ni millimeter pistol som H&K USP´en hun bruker til å skyte seg selv med vet at rekylen hadde sendt pistolen ut av hånda på en middelaldrende kvinne med håndleddet i den vinkelen.
— Uansett, helhetlig vil jeg si at Homeland balanserer på den riktige siden av 24-klisjeen, vi snakker jo tross alt om tv-drama her. Alt kan ikke være 100% etterrettelig. I sesongfinalen neste uke blir det katt-og-mus-lek med en muldvarp i CIA, som vi har sett før, det blir Carrie frenetisk letende etter en terrorist under bakkenivå, som vi har sett før, men det blir helt sikkert også veldig spennende – som vi har opplevd det før. Samtidig som ISIS rører på seg i Libya og Nigeria, Bowe Bergdahl blir stilt for riksrett raskere på grunn av Serial og opprørsgrupper danner nye koalisjoner på bakken i Syria er det nok Homeland-ish å følge med på i den virkelige verden, men vi gleder oss fortsatt veldig til neste uke, torsdagens julegavedryss tjuvstarter med Homeland-finale på mandag.