Homeland S06E09-10: CIAs mørkeste mann vs kommende president, Carrie og Saul

Nasjonens sikkerhet står på spill, og personlig drama smelter sammen med etterretningskaos. Homeland er i storform i episode 10.

Sesong 6 av Homeland nærmer seg finalen, og det betyr at de røde trådene flettes sammen til et tett, utrolig teppe av etterretning og politikk. Av og til muligens ikke helt til å tro på, men det er mye som må diskuteres.

Les også: Homeland S06E01-05 – finnes det en stat i staten?
Les også: Homeland S06E06-08 – barnevern og fylleringing

Jeg klarte ikke helt å holde lovnaden om ukesrapportering igjen, slik jeg mer eller mindre garanterte for to uker siden, så her kommer oppsummering av episode 9 og 10.

— Det er først veldig uvant, men fungerer etter hvert med Carrie som snakker rett i kamera i starten på episode 9. Det viser seg at hun snakker til psykologen, ikke til en sosialarbeider som videofilmer et intervju med henne om datteren.

— Majid Javadi var litt for godtroende i selskap med Dar Adal. Trodde han virkelig at han ikke skulle bli fucket av CIAs mørkeste mann? Likevel god scene da Dar Adals Mossad-menn kommer på hotellrommet og grabber ham.

— Quinn-utviklingen vokser på meg, det virker som han har fått et purpose, som kommunikasjonsrådgiveren ville sagt, i livet sitt etter Astrid ble drept. Men er det bare meg som synes det er overdrevet at han kjører så hardt på junkiemote med brede bukser? Virker som kostymeansvarlig prøver å sette en litt for tykk strek under at den tidligere sterke agenten er rufset til.

— Jeg synes deler av episode 9 gikk litt for kjapt, handlingen spratt frem og tilbake mellom Dar Adal og presidenten og rundt om til Saul og Carrie. Det ble nesten Scandal-tempo på utviklingen, og det hører hjemme i Shondaland, ikke i Homeland. Pluss for møtet mellom Saul og Carrie i parken, det føyer seg inn på den lange listen over meget gode scener mellom dem i seriens må lange liv.

— Kanonbra når Max er på jobbintervju! Meth & Masturbation høres ut som tittelen på et NIck Oliveri-albumet, men passer også perfekt på Max’ perfekte måte å lyve seg inn i Alex Jones-karakterens arbeidskjeller.

— Det gikk litt fort med Dar Adal, Keane og hvordan han prøver å presse henne, men jeg likte meget godt scenen der han skjønner at hun skjønner, og legger konvolutten tilbake i dressinnerlommen.

— Jeg får forresten noen fine Jason Bourne-vibber på forholdet mellom Dar Adal og Quinn, scenen der Dar sier «I made you» til Quinn må være en slags hyllest til Burne og Blackbriar/Treadstone?

— Trollkjelleren til Brett O’Keefe! Max har løyet seg ned i det helligste, og hjelper nerdene med å få opp noen titusen falske trollprofiler. Det er nesten så jeg håper det er slik det foregår i virkeligheten.

— Men så må vi over på episode 10, og det må være den mest velskrevne, velkomponerte og perfekt utrullede episoden så langt i sesongen. Kanskje på et par sesonger? Jeg må gå tilbake og se på oppsummeringene av sesong 4 og 5 for å sjekke.

— Episoden begynner med at Quinn drar «hjem», og purposet hans åpenbarer seg forsiktig. Han er på sporet av kosnpiratørene, og overvinner sakte sine nye handikapp.

— Jeg elsker når Saul går nervøs gjennom New Yorks gater, bare for å ende opp bak kulissene hos en diamanthandler eller noe sånt. Herlig agentscene.

— Scenen med Dar Adal og Keane fungerer også, oppgjøret dem mellom blir annonsert så direkte som mulig. Han utfordrer presidenten, holder Carrie i sjakk, og bruker venstrehånden til å sjonglere O’Keefe og trollkjelleren.

— Angående trollkjelleren, hvorfor viser Dar Adal seg der? Litt amatørmessig til å være landets ondeste mann.

— Hele barnevernsproblemet til Carrie er perfekt satt opp av manusforfatterne, og de får nå full utbetaling uten at det blir spekulativt. De har gjort en CIA-agents barn til en viktig brikke i et komplekst, skittent politisk spill, og konfliktene viser mer enn noensinne hvilket press Carrie og de andre jobber og eksisterer under. I tillegg viser det nye sider av både Carrie, hennes allierte og fiender, og jeg får virkelig next level-følelse av hele den historielinjen. Imponerende. At Franny er tatt fra Carrie virker ikke urimelig, siden hun tross alt sov med en ladet pistol ved siden av henne, men måten det brukes på er vondt og kynisk. Fra Dar, altså, jeg synes manusforfatterne skildrer Carries smerte og frustrasjon meget bra.

— Det veves også perfekt sammen med Sauls rømningsplaner (bare jeg som elsker når folk bretter ut et papir med diamanter i?), som blir stoppet av en irettesettende kone. Også her blandes privatliv, jobb og umenneskelig press sammen til en gnistrende historielinje. Saul er på bristepunktet, mer enn vi noensinne har sett ham før.

— Det leder igjen til at Saul finner videoen Max sendte Carrie før han ble anholdt nede i trollkjelleren. Her må det sies at det er mildt sagt underlig at Carrie ikke hadde passord på laptop-en sin, men det får gå på den årlige kvoten for Homeland-forfatterne som trenger å komme seg fra a til b via en teleportal av usannsynligheter.

— Avslutningen med Quinn og Carrie på loftet er sober, udramatisk og effektiv i all sin enkle utførelse. Hvorfor holder han siktet, hva skal han gjøre, og hva forventer Quinn fra Carrie?

— Oppsummering av oppsummeringen: alle historiene i sesong enhar nå lagt seg i hver sin fil på motorveien inn mot destinasjonen, og sklir i samme tempo fremover som en konvoi av drama og eksplosive oppgjør. Det eneste jeg føer meg sikker på er at minst to personer kommer til å dø. Ofrer Quinn seg? Senkes Max i et bunnløst hull under trollkjelleren? Ryker Dar Adal for egen medisin, og blir drept av mørkemenn i sin egen fløy? Er dette siste sesongen vi ser Saul? Det er lenge siden jeg gledet meg så lenge til Homeland som til episode 11  neste uke.