Homeland sesong 7 åpner forrykende med en nydelig orkestrert hotellscene, kostelige scener med Brett O’Keefe på rømmen, og Saul i fengsel.
Vi har oppsummert de fleste episodene av Homeland her på bloggen. Thrillerserien om Carrie og Brody var vår første virkelige seriekjærlighet etter OP-5 startet – tilbake i 2011 – så det er bare rett og rimelig for alle parter at vi fortsetter med det, eller hva?
Så uten mye mer snikksnakk, kanskje bortsett fra å anbefale oppsummering av forrige sesongfinale, under traileren er mine tanker om TV 2/Sumos sesongpremiere på sesong 7 av Homeland:
— Jeg digger at sesong 7 fortsetter der 6-ern avsluttet. Da slipper vi å etablere hvor Carrie er og hvorfor hun er i New York. Det trengs bare noen setninger rundt frokostbordet hjemme hos søsteren, så skjønner vi at Carrie er arbeidsledig, sint på svigerbror og fremdeles veldig skeptisk til hva som foregår rundt president Keane. Denne første episoden kaster ikke bort mye tid på å fyre i gang plottet.
— Scenene på hotellet, der en stadig mer konsentrert Carrie eskalerer til spionasjemani, er mine klare favorittsekvens i episoden. Washington-hotellene har en ekstra schwung over seg med sin mørke aura av makt og konspirasjon og backstabbing, og her utnyttes det til maks av serieskaper Alex Gansa. Carrie planlegger, gjennomfører og improviserer slik en eks-CIA-agent skal gjøre på en god seriedag. En ekte thriller er ikke bedre enn sin beste hotellscene, og her er Homeland meget god. Det minner meg om 70-tallets noiathrillere (3 Days of the Condor, All the Presidents Men, The Conversation, The Parallax View osv), hvor triksing, luring og overvåking i feltet ga oss et nytt nivå av spenning.
— President Keane er blitt overraskende fascistisk, hvert fall om vi skal se tilbake til den naive Hillary Clinton-aktige nikkedukken hun var for nøyaktig en sesong siden. Er det manusfolket som skriver henne om til en kalkulerende, kvinnelig versjon av Trump? Meget mulig, men det plager meg ikke voldsomt. Jeg tror hun har å mye å gå på denne sesongen, og tipper hun kommer til å vri og snu seg som en slange i jungelen.
— Jeg savner Quinn.
— Alex Jones-figuren er kostelig! I forrige sesong fungerte ham som det trollet han var, men nå ser det ut til at han skal få en annen rolle. Jeg aner konturene av at Brett O’Keefe skal få en skrudd rolle som hoffnarren som sier den egentlige sannheten, den galne mannen som på underlig vis har gjennomskuet alt. Eller som Tommy Lee Jones sa i Men in Black: man må lese National Enquirer, for det er der den egentlige sannheten står. Skal Homeland gå ned den stien, hvor konspi-news på tilfeldig vis treffer sannhetens spiker? Spennende! Scenene med O’Keefe på rømmen er uansett finfine, og passer perfekt som motvekt til Carrie i Washington, Saul i fengsel og Keane i Det hvite hus.
— Hvor er staten-i-staten? Er det Keane, eller har hun en intern fiende enda dypere inne i apparatet?
— Saul kommer selvsagt ut av fengsel snart, og da blir det garantert «we’re bringing the band back together»-stemning med ham og Carrie. Er det bare jeg som synes Saul skulle vært drept for lenge siden? Altså ikke at jeg ønsker det, men når Quinn og Brody er ofret på sjokkets alter virker det rart at Saul fremdeles lever? Kan det være – og dette er bare spekulasjoner fra meg – at forfatterne setter opp mot det ultimate sjokket: FADERMORDET? Tenk om Carrie blir satt i en posisjon der hun må drepe Saul? Hmmm, ingenting hadde vært mer moderne TV-serie enn dét.
— Uansett! Nok spekulasjoner, la oss se på det vi har fått servert: en førsteepisode som er godt laget, med tydelig set-up og hvert fall en sekvens – hotellscenene – å lagre i mappen for potensielle Homeland-klassikere. Sterk sesongstart? Veldig! Potensialet for sjokk, vantro og kosnpiasjon er enormt for de kommende elleve episodene.
Les gjerne også: anmeldelsen min i Aftenposten