Da var sesong 2 av House of Cards fortært og svelget. Vi fordøyer og analyserer dette 13-retters gourmetmåltidet av en TV-serie.
Det er rart at det bare er et drøyt år siden forrige runde av House of Cards ble rullet ut på Netflix, for siden den gang har det skjedd mye i TV-verden. True Detective stjeler oppmerksomhet om dagen, Breaking Bad kjørte selvsikkert inn mot en dramatisk slutt i høst, norske Mammon har fått tabloidene og TV-publikummet i fyr og flamme – på godt og vondt, og Game of Thrones bød på saklige doser dramatikk i fjor vår.
NB: SPOILERS!
Ting skjer fort i TV-verden, og jeg skal hilse og si at det ikke tok så lang tid å gafle nedpå disse tretten episodene med House of Cards heller. Her hjemme fikk vi fire episoder på forhånd, så vi så sesongen på følgende vis: Onsdag: 2, torsdag: 2, lørdag: 7, søndag: 2. Dere andre, noen som tok dem på strak arm?
Uansett: jeg kjenner at det er mye å bite over her (sa brura!), så jeg skal ikke påstå at jeg har gjennomanalysert alle aspekter, under traileren er Alle Mine Tankar på nåværende tidspunkt:
— Som jeg nevnte i den lille teaserrapporten på onsdag, så er House of Cards helt mesterlig spennende. Det er få serier som gir meg sterkere må-se-en-episode-til følelse enn sagaen om Claire og Francis Underwood. Hver episode har opptil flere cliffhangers, enten det er politisk spill, personlig drama, vold eller utpressing, pluss at serien har noen gamechangers (sorry for manglende norsk ord) som kaster deg inn i tørketrommelen og slenger igjen døren.
Les også: House of Cards – en spoilerfri rapport
— Den største gamechangeren kom selvsagt i første episode, da Frank tilsynelatende ut av det blå kastet/skjøv journalisten Zoe foran toget. Jeg visste at han var ond og i stand til å ta avgjørelser med grusomme konsekvenser, han orkestrerte tross alt Russos “selvmord” i forrige sesong, men at han skulle drepe henne med sine egne hender var jeg ikke forberedt på.
— Mesterlig filmet scene, forresten, det hele skjer så fort og effektivt at jeg ble helt satt ut. I motsetning til andre serier, hvor Den Som Dreper viser lidelse, anger, hat eller andre følelser, er Zoe-drapsscenen helt under følelser. Frank Underwood snur seg, tar hatten ned over ansiktet og går bort fra åstedet. Ferdig snakket. Faktisk får vi aldri se ham reagere eller reflektere over denne grusomme handlingen. Kaldt.
— Dette gjør jo at karakterene på blir sjablongaktige. Vi ser noen brister i de tydelige og konstruerte fasadene, som da Claire gråter i trappen etter hun har besøkt ungjenten som har forsøkt å ta selvmord, eller scenen da president Walker påpeker at Frank er nervøs og fomler med fingrene, men bortsett fra det møter vi tydlige konturer av ondskap tvers gjennom hele sesongen. Når det er sagt: en av tingene jeg liker med Underwood-karakteren, er de bittebittesmå humoristiske og sarkastiske øyeblikkene, de små pausene før han ser noen inn i øynene og benekter noe galt han har gjort, da gir Spacey karakteren krydder på en måte få andre er i stand til.
— I går så jeg noen på Facebook som skrev at de tok seg selv i å heie på Frank Underwood, “en psykopatisk drapsmann som driver med korrupsjon og manipulering”. Jeg må innrømme at jeg er ganske langt unna akkurat det, for i motsetning til andre psykopatiske drapsmenn, som Tony Sopranos og Vic Mackey, har jeg ikke spesielt mye sympati for Frank Underwood. Faktisk ingenting. Jeg hadde vært likegyldig dersom Frank endte i oransje onepiece på slutten av esongen, i stedet for å triumfere med å slå neven i bordet i Det ovale rom. Samme med Claire, jeg klarer ikke å finne noe form for varme inni der, det er ingenting ved henne som gjør at jeg heier bittelitt på henne. Men jeg er selvsagt enormt interessert i hva hun skal gjøre i neste episode.
— Når det er sagt, er forholdet mellom Frank og Claire eksepsjonelt bra tegnet ut. Scenen da han forteller om å bli overrasket av livvakten Meechum mens han så på porno, og Claire synes at det er genuint kostelig? Ubetalelig bra. Samme med sekvensen da Frank kommer sint/slukøret tilbake fra møte med Raymond Tusk, og hun sier strengt at dette må han bare fikse. Perfekte avsporinger fra de kalde og kalkulerende hverdagene de ellers lever i. Eller: hverdag er vel ikke rett beskrivelse for karaktergalleriet i House of Cards.
— Ellers er det synd at Doug landet livløs med nebbet ned i en fuktig mosedott i skogen, hans mimikkløse, men åpenbart trøblete sjel har vært en perfekt sidekick til Underwoods karismatiske, avslepne sørstatsmanipulering. Scenene da han slites mot alkoholens grep er topp skuespill.
— Jimmi Simpson er derimot ikke veldig overbevisende som hackeren Gavin Orsay, der han portretteres som en stakkarslig miks av sønnen til Dr. Evil og en sutrete Nine Inch Nails-fan. Når han sitter der med de fancy skjermene sine, klapper på hamsteren og hører på et diverse utvalg av “alternativ” musikk, da får det Lisbeth Salanders goth-referanser til å fremstå tredimensjonale. Og så er han vinsamler i tillegg? Gi meg en pause, jeg må puste litt luft fra virkeligheten.
— Heldigvis er House of Cards fylt opp av en rekke gode, tilsynelatende anonyme biroller. Krigsveteranen Jackie Sharp vokser inn i rollen som whip, selv om det “i like the pain”-sporet ikke følges helt ut, og elskeren hennes Remy Danton er god der han veksler mellom lojalitet, makt, penger og forskjellige oppdragsgivere. Jeg liker også godt hun chief of staff som får sparken, Linda Vasquez.
— Angående spor som ikke følges opp, så var det litt rart at journalistene plutselig forsvant halvveis etter at de ble fengslet eller truet? Kanskje de sparer det sporet til sesong 3, eller å ble serieskaperne så livredde den norske kritikken mot utroverdig skildring av media at de ikke turde å inkludere flere scener med journalister? Jeg skjønner heller ikke hva den asphyxiation-scenen med Feng hadde å gjøre i serien. Den virker skrevet inn bare fordi “vi må ha noe crazy sex-greier inni her”, noe som delvis også kan sies om den trekantscenen.
— For angående troverdighet, så er det mye som kan sies om House of Cards. Jeg tror for eksempel ikke at Underwood kunne sluppet unna med drapet på Zoe, vi snakker om en av verdens mest overvåkede byer. De gjelder nok også for subway-en. Men det er ikke så nøye, for serien heter jo tross alt House of Cards, og da kan vi la handlingen være bygget opp som et korthus også.
— Med det i tankene er jeg litt redd for at Frank som president er House of Cards som har jumped the shark. Altså: at han sniker seg som en slang rundt blant amerikanske senatorer og samler stemmer og driver lyssky politikk og grumsete forretning, det kan jeg tro på. Men en så karikert, ond mann som president? Det skal bli spennende å se hvordan det fungerer i sesong 3, da skal han plutselig konkurrere med Jed Bartlet. Hmm.
— Ok, det er det jeg kommer på i farten en mandags formiddag etter en helg i selskap med Frank og Claire Underwood. Så la meg oppsummere: House of Cards er noe av det mest spennende jeg får sett på flatskjermen, og sesong 2 skuffet ikke på det nivået. Som politisk thriller er det Samtidig innser jeg at jeg ikke har noen varme følelser for karakterene, rett og slett fordi det, som mamma sa etter å ha sett første sesong, er utrolig kan folk kan være så kjipe og kalkulerende. Kall meg en naiv grønn krakk, men jeg skulle ønske jeg kunne heie på noen av dem. Altså av hovedkarakterene, jeg heier jo selvsagt på Rachel.
— Jeg kommer garantert på flere aspekter etter hvert (vi har jo ikke diskutert Jodie Foster-episoden, blant mange ting som må på plakaten), og fyller på i kommentarfeltet. Gleder meg til å høre hva dere andre synes, kjør på hardt i kommentarfeltet. Let’s DO this!