Sherlock Holmes er tilbake i Robert Downey Jrs skikkelse. OP-5 har vært på kino og testet den engelske mesterdetektiven.

PS: det er en del semispoilers under.
PS2: I morgen eller overmorgen kommer rapport om første episode, sesong 2 i BBCs feirede Sherlock-serie.

Jeg er på ingen måte en puritaner som mener at man ikke skal tukle med skaperverk som Sherlock Holmes-historiene, selv om de tilhører min barndoms dannelse. Det var forfriskende da Benedict Cumberbatch sveipet inn på BBC med den oppdaterte Sherlock-serien til BBC, og alle (utenom han som tvitrer og kjefter om det) vet jo at historien om Jason Bourne ble mye bedre av at man laget frekke filmer av en litt langtekkelig bok.

Så da Guy Ritchie kastet seg over min helt Sherlock Holmes i 2009, var jeg positivt innstilt. Dessverre ble Sherlock Holmes en skuffelse, men det var ikke fordi Sherlock Holmes fra Robert Downey Jr ble gjort til en coked-up, gladvoldelig Indiana Jones-karakter, det var fordi det var en tidvis slapp film. Guy Ritchie: brukbar på action, ikke fullt så sterk på følelser, nyanser og denslags.

Da jeg ruslet på kino med journalistkollega Inger Merete Hobbelstad (hun med den smarte bloggen), for å se Sherlock Holmes: Game Of Shadows, mumlet jeg lett entusiastisk under åpningssekvensen at “nå har jeg faktisk ingen forventninger, så dette må jo bli bra”.

Nuvel. Her er hva jeg tenkte 140 minutter senere:

— Handlingen er omtrent slik: Moriarty skal få hele verden i krig gjennom terroraksjoner, slik at ha kan tjene penger på våpensalg. Ganske så likt plot som Tomorrow Never Dies, med andre ord. Sherlock Holmes får med seg Dr. Watson, og sammen ender de opp på en “fredskonferanse” organisert av bror Mycroft Holmes.

— Fin start. Moriarty dukker raskt opp, og setter tonen som klassisk erkenemesis. Derfra og ut danser Holmes og Moriarty en dødelig, gotisk/animert ballet rundt om i verden, og ender selvsagt opp med å spille sjakk. Genier som de er.

— Robert Downey Jr ser ut som han kjeder seg, og bare tuller med Sherlock Holmes-rollen fordi han ikke har noe annet å gjøre på. Av og til virker det som han leter etter bananskall å skli på.

— Jude Law gjør forsåvidt en grei rolle, men Dr. Watson burde vært litt tjukkere. Det heter “method acting” å legge på seg, Jude.

— På den andre siden er ikke Watson tjukkas i BBC-serien, og han funker perfekt, så there you go.

— Sherlock Holmes var en forkledningens mester i bøkene også, men i Sherlock Holmes: A Game Of Shadows blir det bare revy. Dette hadde Inger Merete et utbrudd om etter filmen, jeg lar henne få ordet: “Til tross for at de hele tiden refererer til finkulturen, Mozart og Schubert, er humoren ren Dizzie Tunes. Det var meningen at vi skulle le av at to menn måtte danse med hverandre og kranglet som et gammelt ektepar (vi lo ikke), og at Sherlock måtte humpe etter på en bitteliten ponni mens de andre flyktet til hest. Det siste kunne Yngvar Numme lett gjort. Antagelig har han gjort det en gang også. Eller to.”
Helt enig med henne her, humorelementene ble en bleik utgave av Peter Sellers sin cunning detective i Pink Panther-serien. Tenk sekvensen da Inspektør Clouseau tar på seg den voksnesen som smelter av lystgassen. Det var morsomt, og Downey Jr klarer ikke å kopiere det skikkelig en gang.

— Det bør være en kjøreregel for filmproduksjon at når Robert Downey Jr sprader rundt i damekostyme, så er det ikke lov at filmen varer i 2 timer og 20 minutter.

— Sluttsekvensen med Moriarty/Holmes på fjellslottet/fossener både vakker og storslagen og alt sånt. Men den blir tilsidesatt av det fjolleriet som kommer etter man tror filmen er ferdig.

— Noomi Rapace får null å spille på. Hun går rundt som en robotsigøyner – unnskyld robotromfolk – og slenger ut noen linjer her og der. Null mimikk, minimal respons fra publikum, og hun får jo ikke til noe action i den stakkete kjolen. Veldig skuffende. Nytt innspill fra Inger Merete her: “Noomi Rapace er enten hysterisk feilcastet, eller en dårligere skuespiller enn jeg har gitt henne kred for, eller, antagelig, en kombinasjon av begge. Rapace er best på kroppsspråk og innestengt fysisk aggresjon og desperasjon, og her snøres hun inne i viktorianske kjoletelt og får ikke beveget seg. Hun har aldri vært særlig ekspressiv i ansiktet, og når hun her blir bedt om å klovne seg til, blir det stivt og klossete og hundre prosent umorsomt. Dessuten slo det meg virkelig nå hvor skumle kinnbena hennes er. De buler liksom ut av henne. De ser ut som våpen.”

— Isolert sett så er den skudd/eksplosjonsscenen i skogen veldig kul, og lekkert løst. I hvert fall dersom man vil ha The Matrix-møter-MTV-reklamebrekk.

— Jeg liker hun som spiller konen til Dr. Watson. Lett anonym dame som ikke tar mer plass enn nødvendig, men pen nok til at man kan hvile øynene på henne de sekundene hun smyger seg over lerretet.

— Stephen Fry gjør en idotisk innsats som bror Mycroft Holmes, og scenen der han sprader naken rundt for å skape flaue scener for Fru Watson, er det dummeste og laveste jeg har sett siden Mot i brøstet regjerte TV 2 og Per Ståle Lønning var revolverjournalist. Det kommer til å lang tid å tilgi Stephen Fry for dette.

— Men la oss avslutte med noe positivt, da. Jared Harris (bilde under, kjent fra Mad Men) gjør en god rolle som Professor Moriarty. Spesielt åpningssekvensen da han holder ondt hoff på en restaurant i London. Da glemmer man med en gang at han er helt ulik slik Professor Moriarty ble portrettert av Sidney Paget til originallanseringen av The Final Problem.

— Jeg liker også scenen da Moriarty kåter opp ondskapen sin på klassisk musikk og torturering av Holmes. Det er få ting som signaliserer nihilistisk ondskap så tydelig som psykopatiske menn som hører på klassisk musikk, tenk bare Hannibal Lecter. Enkelt? Jada. Moro? Jaha!