Så fikk endelig OP-5s andre halvdel også sett The Girl With the Dragon Tattoo. Og jeg stiller spørsmålet om hvorfor Lisbeth Salander er 2000-tallets sterkeste litterære figur.

Et interessant paradoks i våre dager er at skandinaver har begynt å lage Hollywood-filmer fra gamle dager (pompøse krigsdramaer som Max Manus eller veldreide og overfladiske thrillers som Män som hatar kvinnor), mens amerikanerne lager sjangerfilm som utfordrer. For selvsagt leverte David Fincher som forventet: En stilig, tett og spennende film som ikke yter Stieg Larsson rettferdighet. Til det er dialogen for god og omgivelsene i det svenske folkhemmet for styggvakre. Sagt på en annen måte: Det var den svenske utgaven av Salander, ikke Hollywood-versjonen, som var for pen.

Jeg er veldig enig med Asbjørns anmeldelse her

Gåten rundt Stieg Larsson – hvem skrev egentlig bøkene? Hvor mye ble han redigert? osv – skal jeg ikke gå inn på her. Plottet i første bind er fett nok det; midtpartiet med etterforskningen av Bibel-versene og bildene er faktisk veldig godt krimhåndverk. Men det er ikke enestående. Spennende plott har Nesbø, Grisham eller Coben også kokt sammen – uten at deres bestselgende enkeltbøker til sammen har solgt like mye som Larsson.

Her er en av de grundigste analysene av Millenium-triologien og Stieg Larsson jeg har lest.

For ingen kan ta fra ham Lisbeth Salander. Det er hun som bærer hele Millenium-triologien på sine skuldre. Det kan nesten virke som hun er for 2000-tallets lesere hva Madame Bovary var for folk på 1800-tallet: En dame som målbar deres følelser og lengsler. Skjønt, ikke helt. Som så mange helter og heltinner før henne ligger Salanders styrke i blandingen av det uforståelige og gjenkjennelighet.

Det uforståelige er nok mest påfallende, for å si det mildt. En antisosial og bifil gothhacker med spionfar og fucka barndom er ikke noe den jevne krimleser kan kjenne seg igjen i. Men det geniale med Salander er blant annet hvordan hun er et produkt av velferdsstaten (husk, hun har verge…), samtidig som hun fullstendig overskrider de paternalistiske livsbetingelsene der.

Som andre har vært inne på, synes jeg Rooney Mara overbeviser som Salander. Fincher og manusforfatterne hans har skåret ned på det ganske tomme kjærlighetsforholdet mellom Blomkvist og Erika Berger. Godt er det, men ulempen er at Salanders sårbarhet og sjalusi forsvinner når trekantforholdet blir mindre tydelig. Derfor synes jeg siste scene lukker filmen på en veldig fin måte. Lisbeth Salander er fremdeles outsideren. Og bærer med seg noen allmenngyldige følelser. Der ligger bokas genialitet.

Her er et fint intervju med Mara Rooney og Daniel Craig.