Jason Bourne: Slåssing med serbere og vill jakt i Vegas

Jason Bourne er på strømming og blåstråle. Det betyr at vi endelig har fått sett filmen.

Jeg kunne lagt ut i det lange og det brede om hvorfor det tok meg hele høsten å få sett den nye filmen i en av mine to favorittfranchiser, Jason Bourne-serien. Men siden det jeg selv synes er et hektisk liv tross alt er fryktelig uinteressant sammenlignet med David Webb aka Jason Bournes ville ferd gjennom europeiske piazzas og sjuskete slåssarenaer, dropper vi det.

ALTSÅ: med Blu-ray-slipp på Jason Bourne tidlig i desember fikk jeg omsider sett filmen, hvert fall. Siden vi har synset i brede motorveipassasjer om Bourne-filmene (les vår gjennomgang av de tre første filmene her: «Hvem er du egentlig, Jason Bourne?»), må vi på banen her også.

Så under traileren er mine umiddelbare tanker om Jason Bourne:

— Flashbacks spiller en viktig rolle når både The Bourne Supremacy (2004) og The Bourne Ultimatum (2007) går ut av startblokkene, så det er ikke unaturlig at Jason Bourne også åpner med hoderystende tilbakeblikk. Men det føles likevel feil, for der flashbacks var en integrert del av handlingen i film 2 og 3, har de her mer funksjon som«previously on the Jason Bourne show». Åpningssekvensen i Hellas er så sterk at den burde fått skinne alene som dateline-intro, så kunne eventuelt nye seere fått påminnelsene etter hvert.

— Åpningsscenen hvor Jason Bourne fyrer ned en serber med ett følelsesløst, effektiv slag er nemlig meget god. Scenen viser hvor galt det har gått med Jason Bourne side vi traff ham i The Bourne Identity (2002). Da overrasket den den hukommelsesløse fyren seg selv ved å kneble to sveitsiske politimenn som vekket ham i en park i Zürich, nå går Matt Damon tom i øynene rett bort til en slåsskjempe og klokker ham i bakken. Kalkulert, kontrollert og med en sjel rensket for følelser. Samtidig har scenen noe illustrerende i seg, for med tydelige tråder av Indiana Jones-DNA i seg altså scenen med sverd vs pistol  oppsummeres Jason Bourne-filmene i fire ord: Indiana Jones uten humor.

Mer: Kan Aaron Cross konkurrere med Jason Bourne? En filmanmelder og en krimreporter ser The Bourne Legacy

— Videre går filmen rett til Nicky Parsons som stjeler CIA-arkiiver i Reykjavik, før filmens første store actionscene kommer med gateopprør i Hellas som brennende kulisser. Den ender da med at Nicky blir skutt og tilsynelatende drept av The Asset (danselæreren fra Black Swan?), slettes ikke ulikt slik Marie Kreutz forlot kloden i Goa i The Bourne Supremacy. Som actionscene er det spektakulært og heseblesende, men å reboote Bourne-serien med en slik vill jaktscene føles umotivert. Jeg vil mye heller ha bakgrunnsinfo på Robert Dewey, Tommy Lee Jones’ nefariske CIA-direktør, eventuelt at Nicky og Jason får brukt litt mer tid sammen. Den ville jaktscenen i The Bourne Supremacy kom også tidlig, men der bygges den opp av strandjoggingen til Jason (favorittscene!) og hans desperate notater av drømmer og tanker.

— Ellers er Alicia Vikander god som CIAs unge tech-wiz Heather Lee, er det lov å håpe at hun får plass i en eventuell neste film? Selv om avslutningsmanøveren hennes mot Bourne ikke akkurat var en kruttsterk søknad om lojalitet og videre samarbeid. Blir hun nemesisen, kanskje?

— Angående CIA: Hvorfor møtes Deep Dream-sjefen (spilt av Riz Ahmed fra The Night Of!) og CIA-direktøren på restaurant?! Er ikke Washington-området et kråkereir av reportere, lobbyister og sladderhøner, er det ikke slike møter man har underjordiske garasjer eller avsidesliggende BBQ-shacks for?

— Hurtigtog! Én gang skal jeg skrive Den Store Artikkelen om hvordan fly/dronebilde av hurtigtog i spion. og thrillerfilmer alltid, alltid, alltid forteller seeren at «folkens, nå er vi i euuuuurooooopaaaa! Se, de har tog som går skikkelig fort gjennom storslagent landskap. Eurooooopa!». Altså: Jason Bourne er fremdeles i Europa, etter han har forlatt tilværelsen som frilanskjemper i Hellas.

— Angående Deep Dream-selskapet, så er det vel en semihip versjon av Facebook, og det oppleves datert bare noen måneder etter kinopremiere. Tech-sekvensene virker som de er skrevet av noen som bare har lest om internett på internett, ikke som om det er hentet intel innenfra.

— Las Vegas-sekvensen fungerer som actionscene, men spenningsmessig virket det som de dro fort forbi selve attentatet for å komme til biljakten. Jeg må innrømme jeg er en mer attentatmann enn biljaktentusiast, så uansett hvor hårreisende og koko kjøreturen var kunne jeg heller tenkt meg mer tid til vorspielet inne i konferansesalen.

— Og her er det store, og akk så åpenbare problemet med jason Bourne: filmen byr på for mye og for bråkete action, på bekostning av sitrende spenning og det eksistensielle personlige dramaet . Hver eneste gang de forsøker seg, tenker jeg bare på at de forsøker å gjenskape tidligere filmer. Scenen med øreproppen ved fontenen er svak kopi av den legendariske Waterloo stasjon-scenen i The Bourne Ultimatum. Åpningen blir aldri like dyptpløyende som The Bourne Supremacy. Avslutningen er en støyende, Blues Brothers-aktig og overdreven versjon av Moskva-jakten i The Bourne Supremacy. Jason Bourne klarer aldri å få opp følelsesbarometeret på nivået til The Bourne Identity da en døende Clive Owen smertefullt ber en forvirret og frustrert Bourne om å «look at what they made you give».  Ikke en gang da vi skjønner at faren til Bourne ble drept av CIA bruser det i spionblodet.

— Kan det ligge mer mellom linjene her? Tommy Lee Jones underspiller sedvanlig, og rollen hans kan muligens gi filmen noe ekstra på andre gjennomkjøring. Han sier jo at det alltid hadde vært meningen at Jason Bourne skulle komme etter ham, tolker det som referanse til at han fikk drept faren, her kan kanskje en ny film med mer info gi Jason Bourne mer dybde? Det er lov å klamre seg til håpet, selv om førsteinntrykket er at dette er den svakeste filmen i serien, da inkludert omveien med Jeremy Renner i The Bourne Legacy.  Oppdaterer saken når jeg har sett Jason Bourne på nytt. Håper det blir før 2018, da.