Hvem ER du egentlig, Jason Bourne?

Tre Jason Bourne-filmer, fem synsere, enorme mengder taco. OP-5 med venner feller den endelige dommen over Bourne-trilogien.

En av grunnene til at Aslak og jeg startet OP-5, er en felles begeistring for trilogien om Jason Bourne. Men det slo oss at ingen av oss hadde sett alle tre filmene i et strekk, så etter litt entusiastisk tvitring for et år siden, ble det laget en avtale om å kjøre en søndag hjemme hos meg med stuebordet fullt av taco og Bourne-bluray-bonanza på 50-tommern, for så å gå sirlig gjennom filmene.

Men vi er ikke de eneste med Bourne-begeistring, så når stjernene endelig sto slik at vi fikk samlet Bourne-folket mot slutten av 2011, var analyselaget utvidet med følgende gjester:

Inger Merete Hobbelstad: Film- og teateranmelder i Dagbladet. Og den jeg kjenner som kan mest om Shakespeare. Sjekk forresten bloggen hennes her, du er smartere etter du har vært der noen minutter.

Snorre Bryne: Journalist Dagbladet. Skriver veldig nerdete ting om spill og Apple og slikt, bor på andre siden av gaten for meg i Oslo. Det er med andre ord han han som skal jailbreake AppleTV-en når jeg kjøper sånn boks.

Christian Finnskog: Kollega av meg i P3, svensk, jobbet med Folk i farta, Pullover, Lydverket og en haug med andre program i NRK. Elsker dokumentarer om IB-affären som fikk Jan Guillou i fengsel.

…og så Aslak Nore og meg, da. Generelt meget interessert i alt som har med spioner og krim å gjøre.

Først en kjapp oppsummering av de tre filmene:

The Bourne Identity (2002): En mann blir funnet bevisstløs og uten hukommelse i havet mellom Hellas og Italia. Han heter Jason Bourne (Matt Damon), kan masse språk og karateteknikker, og reiser sammen med Marie (Franka Potente) gjennom Europa for å finne ut av fortiden sin, og hva Treadstone er for noe. CIA jakter på ham.

The Bourne Supremacy (2004): Jason Bourne og Marie lever i hemmelighet i Goa, men blir oppdaget av Kirill (Karl Urban), som dreper Marie. Jason Bourne jager og blir jaget verden rundt, og prøver fremdeles å finne ut hvem han egentlig er.

The Bourne Ultimatum (2007): Starter mellom to scener i slutten av The Bourne Supremacy. Jason Bourne reiser til London og Marokko – med CIA-agent Nicky (Julia Stiles) for å finne ut mer om Treadstone-arvtakeren Blackbriar, et prosjekt han tror han har vært en del av. CIA prøver å drepe ham når han kommer for nært. Til slutt blir Treadstone/Blackbriar avslørt, og Jason Bourne forsvinner i Hudson River.

…men nok fakta, kjør spørreskjema!

Etter å ha sett de tre filmene back-to-back, hva vil du si generelt om de tre filmene?
Inger Merete: – Husket The Bourne Identity som den beste filmen og tror fremdeles jeg holder en knapp på den. Imponert over hvor holdt og nøktern regissør Doug Liman er. Han har jernkontroll. Jeg liker minimalismen og melankolien – den underliggende uroen og ensomheten, som aldri artikuleres, men såvidt antydes når Matt Damon møter sitt eget blikk i et togvindu. Liman er også flink til å bygge opp Bournes paranoia mens han ferdes gjennom bybildet, og har en fin, dette-er-da-ingenting-holdning til sine beste actionscener – som stuntet mot slutten der han faller flere etasjer gjennom en høy trappeoppgang, demper fallet med en nyskutt slemming og mer eller mindre reiser seg og går videre.
The Bourne Supremacy står nok for meg som den svakeste filmen. Den heves av to flotte scener: Åpningsscenen i Goa og den spektakulære biljakten i Moskva. Sistnevnte røper forresten at Paul Greengrass nok har et bedre grep om biljagingsfaget enn Liman: Hans hektiske, håndholdte affærer med masse raske klipp har en litt annen nerve enn Limans renere tilsvarende. Plottet er litt fiklete og ikke spesielt engasjerende.
The Bourne Ultimatum
er kanskje den mest spektakulære av de tre filmene og har særlig to glimrende action-/spenningsscener: I London og Tanger. Avrundingen av trilogien er ikke minst svært elegant: Et sentralt sitat fra den første filmen og det slående, mørke bildet av Bourne i vannet binder fortellingen sammen og gir slutten en ekstra tyngde. Men jeg holder fast ved at antagonistene i den tredje filmen er litt for veike, og balansen mellom dem og vår mann er litt for skjev.
Snorre:
– Jeg husker hvor kontroversielt det i sin tid var at myke, vennlige Matt Damon kunne funke i rollen som beinharde Bourne. Men, som det viste seg: Sjelden har en casting fungert bedre enn denne. Damon hadde jo allerede grundig demonstrert at han var i stand til å spille smart, men at han også kunne være en beregnende, knallhard og kompromissløs kampmaskin kom som en svært positiv overraskelse. Det at vi som tilskuere heller ikke vet stort mer om hva som skjer til enhver tid enn det Bourne gjør, bidrar til at vi får et ekstra solid bånd til hovedfiguren.
I The Bourne Supremacy kan man merke at Paul Greengrass har overtatt registolen fra Doug Liman. Helt fra start slår filmen hardt fra seg, og får godt hjulpet av den håndholdte, dokumentariske kameraføringen inn noen solide fulltreffere midt i magen. Jeg liker veldig godt de, kalde, gufne stemningen som råder i filmen. Etter tapet av Marie er Bourne like kald innvendig som omgivelsene han ferdes gjennom i Moskva – og den fenomenale biljakten står meg som en av de aller ypperste i filmhistorien.
I Ultimatum går Greengrass “all in” på det filmatiske, der han tar solid grep om kragene våre og rister løs helt til siste scene er over. Jeg er egentlig ikke så veldig begeistra for Moby, men når låta hans smeller til mot slutten der, er det helt, helt ok.
Aslak:
– Helt generelt er jo dette Hollywood på sitt aller beste. Det er kvalitet i absolutt alle ledd – toppregissører, superstjerne som lead man, herlige biroller, stilistisk innovasjon, fet musikk og et paranoid politisk bakteppe som speiler USA på 2000-tallet. The Bourne Identity var kanskje den som overrasket meg mest. Jeg har alltid tenkt på Doug Liman som en ganske begrenset regissør, men 1-ern i trilogien er forbausende god. Sett på nytt er det forbløffende hvor introvert og stillferdig den er, når man tenker på sjangeren. En popcorn-blockbuster der blikk sier mer enn tusen ord liksom, hvor ofte ser man det?
Når det gjelder The Bourne Supremacy, så var den kanskje en ørliten skuffelse. Dette er jo Greengrass sin første, og jeg ble nok litt blendet av hvordan han brukte dokumentar-grepene sine – håndholdt kamera osv – i actionfilmsammenheng da den kom. Den er fortsatt bra, bevares, men jeg synes plottet er litt utydelig sammenliknet med de to andre. Men Brian Cox som skurk er aldri helt feil, og Goa-scenene er blant triologiens aller beste.
Derimot synes jeg Ultimatum har holdt stand, og vel så det. Den sitter fra første scene. Særlig den feirete mordscenen på Waterloo er helt amazing, kanskje den beste på 2000-tallet? Synes også CIA-bakteppet er enda bedre enn før, jeg digger konflikten mellom Joan Allen og David Straitham. I denn filmen synes jeg Greengrass sin doku-action kommer virkelig til sin rett. Han digger Gilio Pontecorvos Battle of Algiers, og Tanger-delen lener seg tungt på det. Dessuten er slutten så bra som det kan få blitt. Når man ser alle filmene på rad, ser man også hvordan det rammes inn: Jason Bourne i vannet.
Christian:
Identity håller sig fenomenalt bra trots att den firar 10-årsjubileum nästa år. Med sin stilistiska återhållsamhet, samtidigt med ett häpnadsväckande effektivt och fokuserat driv, så satte den en ny standard i spionfilmschangern. Och inte minst en standard för denna dagen. Och vilket skurkgalleri! Brian Cox, Chris Cooper och Clive Owen. Oslagbart. Noterat blant gruppen i sofan; smygande, för att inte saga flammande Franka Potente-fascination.
Supremacy
är den jag sett klart flest gånger, för att jag helt enkelt trott att det varit min favorit. Den smäller högre på rafflande-högoktan-action-skalan, den är snyggare I formerna men tappar lite på det där stillsamma och plågade som gör Identity så majestätisk. Noterat i gruppen; diskussion om stråkarna i soundtracket borde varit där i stor, stor utsträckning.
Ultimatum
ger dig tunnelseende,anslaget bygger upp sig till en käftsmäll och sedan är du fast mot repen i 116 minuter. Jag proklamerade till Aslak att denna rankades lägst i min bok. Tar tillbaka det, med besked. Ingen plats till romantik, ingen dödtid, bara en man som har målet inom räckvidd och några få hinder kvar. Greengrass överträffar sig själv här, och reser en totempåle av action i vardagsrummet. Noterat i gruppen; Julia Stiles klär inte på-flykt-klippning-och-färgning lika bra som Ms. Potente.
Asbjørn:
– Jeg anbefaler på det varmeste å se filmene back-to-back, for da ser man hvor sirlig og elegant de tre filmene er flettet sammen, og ikke minst hvordan de backer hverandre opp. The Bourne Identity etablerer Jason Bourne og kaoset hans, The Bourne Supremacy er transportetappen som spisser konflikten opp mot finalen, og The Bourne Ultimatum er den brutale, men nødvendige avslutningen hvor Bourne rydder opp. Og forsvinner like mystisk som han ankom i åpningen på første filmen, i svarteste havet.

Hva overrasket deg mest med gjensynet?
Asbjørn: Matt Damon står fram som en taus gigant, hele prestasjonen hans som Bourne lyser enda mer storhet nå enn da jeg så filmene for første gang. De stille blikkene i førstefilmen, den kontrollerte aggresjonen i nummer to, og total hevn i siste filmen.
Christian: – Att Supremacy var den svagaste av de tre. Jag har levt i en livslögn i flera år.
Snorre: – Det er første gang jeg ser alle tre filmene back-to-back, og det var først etter maratonet at jeg innså hvor tett sammenvevd trilogien faktisk er. Hver for seg er Bourne-filmene helt fantastiske, men det er virkelig verdt å sette seg ned noen timer en søndag, og legge beina godt på bordet når tacorestene er ryddet bort.
Aslak:
– Må bli Doug Limans regi på Identity.
Inger Merete:
– At film nummer 1 er så annerledes fra film 2 og 3. Liman og Greengrass er nesten motpoler. Liman er ren, kontrollert, streng og holdt, men med en subtil følsomhet, Greengrass er større i bevegelsene, mer rastløs, mer glossy og spektakulær og litt pompøs. Fargeskalaen blir også dypere og mer mettet med en gang Greengrass tar over. Dessverre blir det også litt flere fioliner.
Asbjørn: Hvordan hele trilogien virker planlagt fra første anslag til siste rulletekst.

Hva var det mest positive?
Inger Merete: – Sterk og inspirert casting, særlig i den første filmen. For eksempel krever det et godt blikk å se at Damon vil være en god actionhelt, og at han og Franka Potente vil være en karismatisk match. Jevnt over ekstrem rask og effektiv historiefortelling. Vi går rett til kjernen av problemstillingene, rett til konfrontasjonene, uten dveling eller unødige omveier.
Snorre:
– Det at Bourne-figuren ikke er en overdreven figur er egentlig noe av det som gjør at jeg setter så stor pris på filmene. Alt han gjør i filmene kan forstås, det er ingen spesialutstyr eller lignende vi kjenner fra Bond-universet – her har man bare en ensom ulv som bokstavlig talt kjemper for livet med de få, troverdige ressursene som måtte være i nærheten.
Christian:
Hållbarheten. Jag kan räkna på min ena hand de ganger som jag upplever filmerna som daterade. Det understryker den goda historiens monumentala betydning. Detta är filmer som sammantaget är väldigt diskreta I förhållande till specialeffekter. Visst exploderar grejer, men det är gjort med en finess och ekonomi som understryker att det inte är avgörande för handlingen.
Asbjørn:
Det var også digg å se hvor bra alle birollene som flyter inn og ut av Jason Bournes liv fungerer. Enten det er Franka Potente og Julia Stiles som på hver sin måte involverer seg med Jason Bourne, old school CIA-sjefen spilt av Brian Cox eller Joan Allen som den sannhetssøkende CIA-mellomlederen. Og ikke minst fantastiske Clive Owen som en annen Treadstone-agent i den første filmen, som første gang ytrer de magiske ordene “Look what they made you give”, og bidrar til å skape nok en ramme på filmene.

Hva var det mest negative?
Inger Merete: – Et par svake dialoger, først og fremst i film nummer to. David Straithairn er en glimrende skuespiller, men jeg synes fremdeles hans karakter i den tredje filmen er for lunefull og lettlurt til å være en god nok match for Bourne. Chris Cooper og Brian Cox i de første filmene er sterkere antagonister.
Snorre:
– Det er en ting jeg kommer på i farta, som jeg aldri helt har klart å fatte. Alle de andre ekskolleagene i Treadstone er i likhet med Bourne kløktige folk som man isolert sett kunne likt på samme måte som Bourne om vi hadde fått fulgt dem mer – bortsett fra han Paris-gjøken som hopper gjennom ruta og generelt gjør en dårlig figur ut av seg. En liten svakhet der, altså – og ingen match for Bourne.
Aslak:
– Negativt er ikke et ord jeg vil bruke om noe så bra, men synes kanskje toern er litt svakere enn jeg husket den som.
Christian:
– Diktatoren Nykwana Wombosi den klart svagaste karaktären I hela trilogin. Det blev dessvärre ännu tydligare nu.
Asbjørn:
Som de andre nevner her, fremstår The Bourne Supremacy som en transportetappe, noe som jo ofte blir slik i en trilogi. Tenk bare på Millennium-trioen fra Larsson, der er jo andre boken/filmen irriterende dårlig.

Hvilke nye karaktertrekk ved Jason Bourne la du merke til?
Inger Merete: – Bourne var vel omtrent som jeg husket, men jeg synes de er kloke når de skildrer forholdet hans til kvinner. Det sies lite i forholdet til Franka Potente og i den ladede situasjonen med Julia Stiles. Det er da også troverdig at drapsmaskinen Bourne ikke er så mye av en myk snakke-om-følelser-mann – og det gir scenene en punch at de for det meste er tause og knyttet til ordløs kjemi. Det kommer klart frem at Bourne har sterk kjemi med Franca, men at han holder Julia litt på avstand, antagelig fordi kvinner tidligere har blitt drept fordi de har vært sammen med ham.
Snorre: – Kanskje man får skimtet litt mer av hjertet hans for hver gang man ser filmene? Umiddelbart er det jo den harde overflaten og de kick-ass kampscenene som fester seg, men over lengre tid får man mer fot for det som beveger seg under den harde overflaten.
Christian: – Jag blev, med god hjälp av Asbjørn uppmärksam på den i det närmaste totala avsaknaden av humor. Jag har ju tidigare tänkt på honom som den moderna tysta starka actionhjälten, en slags naturlig arvtagare till Harrison Fords tolkning av Richard Kimble. Och tysta starka män skrattar inte. Men det är verkligen påtagligt hur lite det är.
Asbjørn: – Ja, mangelen på humor er interessant. Jeg husker da de laget den første filmen, var det mange som hevet på øyebrynene over at Matt Damon, han myke av Affleck/Damon-komboen, skulle bli actionhelt. Jeg kan levende se for meg at filmstudioet maste om å få inn comic relief og Indiana Jones/James Bond-aktige scener for å favne bredt. Imponerende at de klarte å støpe Jason Bourne så komplett fra første sekund.
Aslak: – Føler jeg kjenner mannen ganske godt etterhvert. Men det er jo ganske fett at Bourne snakker nederlandsk i starten av enern.

Hva står igjen som den feteste enkeltscenen eller detaljen?
Aslak: – Åh, mye å velge mellom! Fritt etter hukommelsen: Åpningsscenen i Identity, som setter tonen for triologien på en avgjørende måte.  Slosscenen i Zurich, der Bourne husker sine gamle kunster uten å være klar over det selv. Goa. Waterloo Station, kanskje den aller beste. Og Tanger.
Christian: – Det är som att fråga vilken som är min favoritost, men ok då: När den röda väskan faller ljudlöst ner snön när Bourne klättrar på väggen på den amerikanska ambassaden i Zurich i Identity. Och: “If you were in your office right now we’d be having this conversation face-to-face.”
Inger Merete: – “Look at what they made you give” er en flott linje som får ekstra dybde ved å gjentas mot slutten. Jeg synes også det er litt fnisemorsomt når Franka spør Matt om leg på slutten av første film. Actionmessig er det flere høydepunkter: Konfrontasjonen med Clive Owen i første film, Goa, Moskva, Waterloo station, Tanger.
Snorre: – En ting jeg satte pris på å oppdage ved å se filmene i rask rekkefølge, var den nå klassiske replikken “Look at what they make you give” som går igjen på kritiske steder.
Asbjørn: – Løpescenen på stranden i Goa i åpningen av The Bourne Supremacy er filmenes vakreste øyeblikk. Det sies at det å løpe og se kul ut på film er en egen kunst, og Matt Damon lærte det visstnok av Franka Potente på settet, hun sprang jo vettet av seg på film i Løp Lola Løp noen år tidligere. Jeg har for øvrig blitt veldig fascinert av detaljen vi oppdaget med at Hollywood-filmer lagt til Europa alltid har tog i viktige overblikksscener, sånn at de ofte togløse amerikanerne skal skjønne at “nå er vi i Europa, dere”. Det har jeg sett i et titalls filmer etter vi så det her, senest i Mission:Impossible – Ghost Protocol, hvor toget kommer etter 90 sekunder ut i åpningssekvensen i Budapest.

Hvilken fremtid har Bourne-serien etter den konkluderende, men åpne slutten på film 3?
Snorre: Forhåpentlig en lang og like god fremtid som kan stå i stil med den opprinnelige trilogien. Jeg krysser fingrene.
Inger Merete:
– Syntes filmene ble rundet så fint av at det kan virke litt konstruert med en oppfølger. Når det er sagt, er det fine folk forbundet med neste Bourne så langt – Tony Gilroy, som har vært med prosjektet hele veien og som også regisserte Michael Clayton, kan godt komme til å finne en passelig, elegisk tone. Jeg tipper han vil ligge nærmere Liman enn Greengrass i tilnærming. Og Jeremy Renner, som jeg fikk øynene opp for i The Hurt Locker, kan være både hard og antydet sårbar.
Aslak:
– Jeg synes slutten er noe av det smarteste lagd i Hollywood siden gullalderen. Man klipper mellom senatshøringer, Julia Stiles og en livløs Bourne i vannet. Så begynner han å svømme, med Moby i bakgrunnen. Så fett, så smart, så energisk! Jeg tror Bourne kan holde et par filmer til.
Christian: –
Tror man skall vara försiktig med att vara skeptisk här. Det var lite som talade för att kombinationen en halvbra roman av Robert Ludlum/Matt Damon som högoktan actionhjälte skulle bli ett mästerverkstrilogi av dimensioner. Utgångspunkten för en ny film är bottensolid, underrättelsesystemet är bottenlöst och Franka Potente ligger fortfarande på botten. Bring it!

Og det lar jeg bli siste ord fra sofaen. Om du har hengt med helt ned her, er du gjerne mer enn gjennomsnittllig interessert i Jason Bourne, så kom GJERNE med innspill, synspunkter, bifall, uenigheter eller hva det måtte være i kommentarfeltet under.