Dette brødreparet står bak NRK-serien Mammon, som avrunder med siste episode i kveld. Gjermund og Vegard Eriksen avslører sine Topp 5 thrilleravslutninger.

I kveld går siste episode av thrillerserien Mammon på NRK1. I den anledning har vi fått Gjermund S. Eriksen, som har skrevet serien sammen med sin bror Vegard Eriksen, til å liste opp brødreparets Topp 5 thrilleravslutninger. Serier, filmer, samme det. NB: SPOILERS…

Les også: Tipp skurken i Mammon, vinn rolle i sesong 2!

De to brødrene satte seg ned sammen for å finne sine fem favoritter, og som brødre flest er de enige om mye, men ikke alt. Så allerede på femte plass måtte de gå hver sine veier. Vi gir ordet til Gjermund S. Eriksen:

Delt 5. plass: Forbrytelsen, Gjermunds kandidat

– Mange mener mye om sesong 1 av Forbrytelsen, og her skiller jeg og brodern lag. Jeg mener Forbrytelsen 1 er tett på perfekt – også i slutten. Bernth/Tveistrup (produsent/manusforfatter) har dratt seerne gjennom politikk, makt, fattigdom, narkobruk, prostitusjon, journalistikk og et vilt høyt antall personlige tragedier. Politietterforskningen og folks vilje til å skjule andre hemmeligheter har avkledt enkeltmennesker og nøstet opp små og store konspirasjoner. Vi må ta fram det greske ordet katarsis. Stave det riktig også. Katharsis. Publikum har vært med å en moralsk og samfunnsrelevant erkjennelsesreise. Vegard mener det da ikke kvalifiserer til topp-5, men det betyr jo ikke at det er dårlig.

Delt 5. plass: Seven. Vegards kandidat

— Vegards valg. Seven er også Robert McKees favorittthriller ved siden av Chinatown. Min bror hevder at Seven klarer å konstruere en ultimat, skremmende motstander og hvor slutten gir den forferderligste mulig vending vekk fra godfølelsen vi ellers var vant til. Broen kan vel sies å være en hommage til Seven-konstruksjonen, med en varm og en kald etterforsker som skal nedkjempe en voldsmann som ser på sine voldshandlinger som kunstverk av samfunnsendrende karakter. Jeg, Gjermund, er jo humanist med godt-over-snittet interesse for bibelreferanser og konspirasjoner, og når de 7 dødssynder nevnes så ante det meg at hevn vil komme til slutt når kona til Brad Pitt ikke drakk vin. Da var spørsmålet om det ville være konas hode i en boks, eller et foster. Eller om det er begge deler. Unfunfact til slutt: Fincher er genial til å la fantasien fullføre bildene. Det vi ser i Seven er veldig få groteske detaljer, så de verste handlingene får de oss til å dikte selv.

4. Nattsvermeren

— Målet var klining på kino og jeg hadde hørt at denne filmen var så spennende at kino-daten jeg etter 1 år hadde turt å be med på kino ville bli skremt opp i mine armer. Derfra og inn hadde jeg ingen plan, men redde jenter kunne jo søke trøst på mange måter. Hadde jeg lært i Fantomet. Planen gikk til helvete når Jodie Foster havner i en bekmørk kjeller med en sinnsyk morder med nattbriller. Jeg lå livredd nede i kinosetet og oppførte meg som en mørkredd 5-årig jente, stirrende gjennom mine egne sprikende fingre. Har ikke vært så redd av en thriller før eller siden. Og hvordan Jodie og jeg ble lurt opp i dette er en del av avslutningen så klart. Det ble ikke klining med frøken X. Hun inntok en beskyttende mor-holdning derifra og ut.

3. Damages

Det er en enorm prestasjon å fornye thrillerserier med et flash-forward grep, og enda større å skape den beste kvinnelige lead-karakteren i thrillerhistorien. Glen Close spiller på de ulike følelsene hos publikum (og folka hun møter i serien), som om vi var blokkfløyter og hun var Steinar Ofsdal. Ted Danson er nesten like stor og sesongene er full av strålende gjestekarakterene fra Deadwood og The Wire. Slutten av sesong 1 er klassisk hvem-lurer-hvem og hvordan kan noen overleve noe som helst? I tillegg til at framtiden tar igjen fortiden, slik at der du trodde at du visste at hovedpersonen overlever, så kan du ikke lenger være sikker.

2. The Usual Suspects

— Her tror jeg ikke det trengs så mye introduksjon. Jeg og brodern har vel aldri følt oss så grundig forført og lurt av en forteller på samme tid. En øvelse i bevisplantning og hint som gjennom historien står og skriker mitt i glaninga til oss som seere, men der vi vanlig dødelige feilaktig har valgt å stole på det vi får høre. The Usual Suspects får til den sjeldne følelsen av at tanken løper alt den kan for å ta igjen det øynene og følelsene har forstått. Hodet skriker: Noe er feil og det er du som seer som har gjort feilen! Du har oversett noe du har sett.  Som har vært der hele tiden. Keyser Soze!

1. Ørneredet

— Vår første WTF-opplevelse. Pappa kom hjem med moviebox og verdens bredeste smil. Møkkavideosjappa hadde endelig fått en film som han kjente igjen. Forfatteren Alistair MacClean hadde flere breiale historier fra andre verdenskrig, men det vilt farlige oppdraget å innta Adolf Hitlers uinntakelige fjellfort Ørneredet tok kaka. Kanonene på Navarone og Styrke 10 fra samme sted var også bra crews on missions impossible. Likevel – det er i avslutningen de to sistnevnte er gode historier, men Ørneredet blir historisk. Og se Clintern som birolle var jo årsaken til pappas smil. De er sendt til Tyskland av en amerikansk supergeneral for å redde en av hans kollegaer som er tatt til fange. Actionscenene er nok daterte, men hvordan de kommer seg inn, lurer ut generalen og etter myyyye om og men havner på flyet med supergeneralen… for så å avsløre at alt var for å sette supergeneralen i en felle. WTF!