Redaksjonen i OP-5 har en hemmelighet å dele med dere. Vi er store fans av tv-serien Girls, som har premiere på NRK3 denne uken. OFF-TOPIC ALERT!
Hvis du som mann har en kul dame i tjue-trettiårsalderen til bords og samtalen lugger, anbefaler jeg deg å spørre hvem av jentene i tv-serien Girls hun identifiserer seg med, eventuelt hva hun synes om Adam, Hannah Horvath (Lena Dunham) sin kjæreste i serien. Det er kanskje 2010-tallets versjon av 2000-tallets viktigste problemstilling: Er du Vicky eller Cristina i Barcelona?
Woody Allen er ingen helt tilfeldig referanse, for allerede i første episode av Girls – når Hannah nølende utbryter at hun er “the voice of a generation” overfor foreldrene – finner vi den maniske, nevrotiske og selvgranskende monologen som er typisk Allen på sitt beste. På sitt beste behersker skaper og hovedrolleinnehaver Lena Dunham denne (jødiske) kunstformen som ingen andre etter Allen og Philip Roth, men makter også å fornye den med et kvinnelig 2.0-blikk. Og hun er født i 1986, jeg bare nevner det.
Men Vicki og Cristina (spilt av henholdsvis Rebecca Hall og Scarlett Johansson) må jeg derimot si noen ord om. Scarlett vet jo de fleste hva står for, men i filmen er det den nesten like smellvakre Hall som skal gestalte rollen som grå mus. Det er typisk det virkelighetsfjerne Hollywood, og det er dette paradigmet skaperen Lena Dunham tar et oppgjør med i Girls.
Mye er sagt om Lena Dunhams nakenhet i serien. At hun tør å flashe puppene uten å ha en kropp som er typisk dem du vanligvis ser i populærkulturen, har gjort henne til feministikon og forhåpentligvis til ledestjerne for unge jenter. Det samme med alle de ubehjelpelig flaue sexscenene. Men Dunham er en altfor smart til at kroppsfokuset framstår som agiterende eller demonstrativt. Hun leder oss inn i sin verden, og der er klønete sex og celulitter en del av hverdagen, ganske enkelt.
For dem som ikke har sett Girls handler det altså om fire venninner i Brooklyn, New York. Foruten Hannah spiller Marnie Michaels (Allison Williams) hennes ansvarsfulle og litt frigide bestevenninne som er sammen med en håpløs beta-hann. Jemima Kirke spiller Jessa Johansson (er etternavnet en homage til Scarlett J?), en dekadent og kosmopolitisk maneater, selvsagt med britisk aksent. Shoshanna (Zosia Mamet) er hennes kusine fra landet, med rosa joggedress og Sex and the City-plakat på veggen. I tillegg er hun jomfru.
Dette sympatiske og nokså konvensjonelle ensemblet er artig nok, men ville neppe vært nok til å skape den store tv-hypen som serien ble i 2012. Ei heller plottet, som foruten Shoshannas forsøk på å kvitte seg med jomfrudommen egentlig ikke handler om så veldig mye. Likevel storkoste jeg meg med hele første sesong. Mye av æren må tilskrives Dunhams briljans, hennes unike blanding av irriterende retthaverskhet og hybris. Det samme gjelder kjæresten Adam (Adam Driver). Dere kommer til å hate ham de første episodene, folkens. Han går stort sett fjern rundt i bar overkropp i leiligheten sin og har sex med Hannah. Men han er også den av figurene som virkelig overrasker utover i serien, en du aldri blir klok på.
Da jeg først hørte rykter om Girls, tenkte jeg at det var en slags mørk hipsterversjon av Sex and the City, med gangbangs, veneriske sykdommer og MDMA. Med unntak av noen uskyldige kjønnsykdommer er det langt fra tilfellet. Girls-jentene er faktisk veldig streite og søte; det gir dem troverdighet. Dunham har absolutt gehør for hvordan post-college jenter fra Brooklyn i midten av tjueårene snakker og oppfører seg. Girls-gjengen hennes – og jeg tror flere av dem er venner i virkeligheten – er verdens kuleste jentegjeng, nettopp fordi de er såpass vanlige. I alle fall med unntak av Dunham selv.
For oss over tretti er serien et glimt tilbake i tid, mer enn en beskrivelse av det livet og de problemstillinger som opptar oss nå. Dessuten er det en herlig skildring av det gentrifiserte Brooklyn, fra barene i Greenpoint og Prospect Heights til litterære salonger og block parties i Bushwick. Men det virkelig fine med serien er hvordan Dunham framstiller virkeligheten med et kvinnelig blikk. Med unntak av Adam er mennene typecastet og stereotype skikkelser.
Jeg liker i grunnen dette feministiske utgangspunktet. Jeg liker å bli minnet på de ørsmå tingene i hverdagslivet som kvinner synes er så patetisk og ynkelig med oss menn. Masochisten i meg liker å rødme av skam over gjenkjennelige ting vi alle har sagt og gjort. Den typen påminnelser er det mange av i Girls. Derfor anbefaler jeg Girls til alle – både jenter som vil kjenne seg igjen og gutter som vil forsøke å forstå damene litt bedre. Og det har vel ingen mannlige krimentusiaster vondt av?
PS: Denne omtalen er basert på sesong 1, som har premiere på NRK3 tirsdag 22.januar, kl 22:25