Hvor ofte lurer du på hvem som drepte John F. Kennedy? Selv tenker jeg på det minst noen ganger i uken, oftere enn Romerriket. Mye av skylden for det har «JFK» fra 1991, filmen som matet mitt villeste tankespinn da jeg så den på kino i 1992. Endelig tar noen som Oliver Stone ansvar og graver i denne ville saken, tenkte jeg da.
Hvert gjensyn med «JFK» gjør meg stadig mer opprømt, men litt mer sjokkert for hver gang. Det er neppe laget en så retorisk perfekt, fengende attentatthriller som «JFK», samtidig som filmen er en regelrett uansvarlig miks av fakta, fiksjon, påstander og tendensiøse rants. det finnes få filmer som treffer med slik rå kraft, båret frem av et toppet lag av Hollywoods beste (mannlige) skuespillere.
Hør: Hjemme på Gimle #4: JFK, del 1
Hør også: Hjemme på Gimle #4: JFK, del 2
Da Johan Harstad og jeg i år fikk æren av å vise film på ærverdige Gimle Kino cirka månedlig, var det en selvfølge å få sett «JFK» på det største lerretet igjen. Bli med, Hjemme på Gimle!
22. november 1963 ble den amerikanske presidenten John F. Kennedy skutt og drept. Kjøreturen over Dealey Plaza i Dallas endte med hjernemos, kaos og Lyndon B. Johnson som innsverget president med liket i flyskroget.
Sjekk også plakaten Johan har laget for visningen! Nederst i artikkelen, klikk her.
Warren-kommisjonen som ble opprettet av Johnson en uke senere konkluderte i 1964 med at drapsmannen var Lee Harvey Oswald, og at han begikk drapet helt alene. I filmen følger vi Kevin Costner som Louisiannas statsadvokat Jim Garrison. Garrison fulgte et tips som at den mystiske David Ferrie var involvert i attentatet, og statsadvokaten opp med å anklage CIA, FBI, Pentagon, mafiaen og de fleste andre for å stå bak drapet på den amerikanske presidenten.
I tiårene som gikk ble drapet gjenstand for spekulasjoner, etterforskning og en uendelig rekke konspirasjoner. Dette ble oppsummert i Oliver Stones tre timer lange «JFK» i 1991. Filmen er basert på bøkene «On the Trail of the Assassins» av Jim Garrison og «Crossfire: The Plot That Killed Kennedy» av Jim Marrs. I filmen samler Oliver Stone alt av løsrevne tråder og teorier, og koker de sammen med fiktive karakterer og spenstige resonnement.
Under traileren er ti grunner til å se «JFK» på kino med Johan Harstad og meg, Hjemme på Gimle:
1 – Konspirasjon. «JFK» er noe så vakkert som en ellevill konspirasjonsfilm som hevder å peke på tidenes konspirasjon. Som Joe Pescis David Ferrie sier det: mordet på Kennedy var «a riddle wrapped in a mystery inside an enigma», men med filmen fikk gåten enda et lag pakkepapir. Attentatet på presidenten i 1963 var fascinerende nok før Oliver Stone, hans film gjorde saken for evig til tidenes mysterium.
2 – Peak Stone. I 1991 var Oliver Stone på toppen av sin karriere. Hattricket «Salvador», «Platoon» og «Wall Street» gjorde ham til Hollywoods kanskje kuleste regissør på sent 80-tall, og oppfølgerne «Born on the Fourth of July» og «The Doors» etablerte ham som global Hollywood-regissør. Med «JFK» fikk han fritt spillerom til å boltre seg i de villeste teoriene om det store amerikanske traumet, presidentdrapet. Stone brukte tre timer på å snekre sammen fakta og fiksjon, synsing og analyse, politikk og propaganda på en måte Hollywood aldri har sett maken til. Resultatet er en overveldende blockbuster som argumenterer selvsikkert og overbevisende om en slags feberfantasi Oliver Stone har rulett rundt i. Eller?
3 – John Candy som Dean Andrews Jr. Hvor lenge er John Candy på lerretet i «JFK», scenene hans varer maks tre minutter til sammen? Gir det ham to minutter ansiktstid? Har noen biroller noensinne gått hardere i malingen enn John Candy som advokaten Jim Garrison konfronterer på en restaurant i New Orleans? Nei. Solbrillene, svetten, krabbespisingen, gliset, noiaen, alt er perfekt. «You as crazy as yo mama! Goes to show what’s in the genes!» er bare en av de ville setningene Candy leverer slik kun en rappkjeftet komiker av hans kaliber kunne være i stand til.
4 – Kevin Bacons fengselsmonolog. Når vi snakker om biroller! Kevin Bacon må nevnes. Han er briljant som den reaksjonære herreprostituerte Willie O’ Keefe, som fra fengsel leverer en av filmens beste linjer: «You a God damn liberal, Mr. Garrison. You don’t know shit ’cause you’ve never been fucked in the ass!» Hvem var egentlig denne Willie O’ Keefe, sier du? En av Oliver Stones oppfinnelser! O’ Keefe er en fiktiv karakter for å knytte Willie Bertrand sammen med Lee Harvey Oswald, muligens komponert fra fire andre vitner fra Warren-rapporten. «Fascism is coming back!»
5 – Mer monolog! Det går ikke an å snakke om «JFK» uten å bable frenetisk om Joe Pesci. Og det går ikke an å prate usammenhengende om Pesci uten å hylle hans amfetaminske, nær psykotiske monolog da han omsider åpner seg for Garrison og blir spurt om hven som drepte Kennedy: «Shit! This is too fuckin’ big for you, you know that? Who did the president? Who killed Kennedy? Fuck, man! It’s a mystery. It’s a mystery wrapped in a riddle inside an enigma! The fuckin’ shooters don’t even know!»
6 – Dealey Plaza. Oliver Stone fikk på underlig vis lov å filme på den åpne plassen der John F. Kennedy ble skutt og drept. Det kostet visstnok fire millioner dollar, men var verdt hver cent. «JFK» + locations = gull på rull!
7 – New Orleans. Når vi snakker om locations, så løfter New Orleans også filmen. Varmen og den klamme fuktigheten gjør de fargesprakende karakterene enda mer crazy. Alle som har besøkt New Orleans, vet at byen gjør noe med deg. Alt er mer outrert, crazy, hedonistisk og hemmelighetsfullt enn alle andre steder i USA. Perfekt for «JFK». Av og til lurer jeg på hva Oliver Stone bvar best på, casting eller locationjakt.
8 – «Back and to the left». Scene fra rettssalen på slutten er som et amalgam av de beste rettssalsdramaene du har sett. Tenk peak John Grisham møter «Lov og rett i LA», «A Few Good Men» i selskap med «Murder One». Alt dette pakket sammen som en monolog hvis crescendo avslører hele USA som medkonspiratører i drapet på John F. Kennedy. Nøkkelen er hvordan Stone plukket den mest sindige av dem alle – Kevin Costner – til å si de mest sinnssyke tingene. Scenen med den magiske kulen var så god at den ble en egen Seinfeld-episode.
9 – Filmmusikken til John Williams. Noen år før «West Wing» fikk sin ikoniske intromusikk, satte komponisten John Williams standarden for all statsmannsmusikk med musikken til «JFK». Legge merke til hvor elegant den går mellom storslagen seremonimusikk til paranoid thrillerlydspor.
10 – Sitte på en benk i Washington. «JFK» gjør at jeg får lyst å treffe mystiske folk i parker, sitte på benker og snakke om hvordan verden styres av mørke krefter. Donald Sutherland som Mr. X sørget for det. Ikke bare minner den meg om filmhistoriens største hemmelige kilde, «Deep Throat» fra «Alle presidentens menn» og «The X-Files». Gjennom Sutherlands elegante ro sender den også tankene til Max von Sydows stoiske leiemorder Joubert i «Three Days of the Condor». De har begge en overbevisningsevne som er nesten hypnotisk, og – i likhet med Williams musikk – gjør Sutherland nesten filmen alene. Han er også essensiell for Stones konspiratoriske prosjekt, han er et lim som fester alle etterkrigshistoriens mest skyggeglade historier sammen til én fortelling. Den fortellingens veier leder rett frem til Dealey Plaza 11. november 1963.
Denne plakaten trykkes i 10 kopier for salg på Gimle Kino 3. desember:
