En av ulempene med å lese litteratur på profesjonell basis som redaktør, er at det lett gjør deg blasert og kynisk. Hender det ikke at du savner tiden før du lærte hva som var rett og galt, god og dårlig smak? Hvor ofte savner man ikke leseropplevelsene fra den gang du var liten og lå hjemme fullstendig oppslukt av en bok?
Heldigvis finnes det fremdeles noen bøker som gjør meg som leser til en oppslukt tolvåring. Ofte er det snakk om røverromaner og eventyr fra virkeligheten – tenk Papillon, Into Thin Air og Shantaram. Noen ganger er det en episk roman: Det siste året har jeg opplevd det med Michael Chabons The Amazing Adventure of Cavalier and Clay og Jonathan Littells De velvillige. Men i grunnen er det sjeldnere og sjeldnere det hender meg når jeg leser tradisjonell krim.
Jo, jeg hadde den følelsen da jeg første gang kom over Stieg Larssons Menn som hater kvinner, Snømannen av Jo Nesbø og Ett skritt etter av Henning Mankell. Og når jeg leser Harlan Cobens aller beste ting. Men stort sett får jeg det ikke. Krimmen kan være godt skrevet, den kan være velkomponert og ha interessante karakterer. Men bare helt unntaksvis holder den meg våken om nettene.
Men det var akkurat det The Confession av John Grisham gjorde. Jeg kjøpte den på jernbanestasjonen i Stockholm om kvelden første nyttårsdag. Ut på dagen 2. januar var den ferdiglest. Og jeg lurte hva i all verden som hadde skjedd. Hvorfor var den så jævlig spennende, liksom?
Kort fortalt er premisset: En serievoldtektsmann banker på døra til Keith Schroeder, en everyman-pastor i Kansas. Han har terminal hjernesvulst og vil bekjenne sine synder. I 1998 drepte han cheerleaderen Nikki Yarber i Slone, Texas. Det viser seg samtidig at i Texas sitter en uskyldig mann på deathrow, dømt for et drap han ikke har begått. Om få dager skal han henrettes…
Det er vel unødvendig å si at klokka tikker, den gjør gjerne det i en Grisham-krim. De skandinaviske krimkongene har sterkere figurer enn Grisham, landsmannen Coben har enda mer sofistikerte og utspekulerte plott. Men jeg kjenner ingen forfatter som er bedre på tempo- og spenningsoppbygging enn John Grisham. Hvordan skal den uskyldige mannen unngå dødsstraffen?
I bunn av dette ligger naturligvis et moralsk spørsmål, om dødsstraff, som den liberale sørstatsdemokraten Grisham har kjempet mot hele sin karriere. Men politisk forargelse skaper ikke nødvendigvis spennende krim. Men her gjør den det. Under lesningen merket jeg at fordommene mot reaksjonære republikanere flommet opp i meg. Hvordan er det mulig å forsvare dødsstraff, liksom?
Dette er selvsagt hva Grisham vil, og det er ingen nyansert framstilling han gir. De gode er snille, og de onde er slemme. Få nyanser sniker seg inn i fortellingen, slik de for eksempel gjør i Tom Wolfes romaner (og The Confession har faktisk flere likhetstrekk med Bonfire of the Vanities og A Man in Full tematisk).
Jeg skal ikke røpe hvordan det hele ender. Men jeg kan nesten garantere at du kommer til å ligge våken lengre enn hva som er sunt før en arbeidsdag.
For min del var dette den første Grisham jeg hadde lest siden 1990-tallet. Det var hans gullalder, med bestselgere på rekke og rad, og status som Hollywoods yndlingsforfatter. Senere fulgte noen magre år, men det kan virke som han er tilbake, både med solide fiksjonsthrillere og true crime-fortellingen An Innocent Man (som minner om The Confession).
Hva sier dere om Grisham? Og hva er den beste filmatiseringen av hans bøker?