Julekrim så langt – fra American Assassin til ren ondskap

En amerikansk drapsmaskin er høydepunktet i romjulen så langt. Men OP-5 har også pløyd gjennom to bøker om Secret Service og en ukrainsk KGB-torturist.

God jul og sånt til dere alle!
Håper dere nyter romjulen med å pløye gjennom bunker av filmer, TV-serier og bøker. Selv er jeg akkurat nå godt i gang med bind 1 i de danske dokubøkene om Blekingegadebanden (takk, Sarah!), de danske kommunistene/marxistene/leninistene som ble bankranere/terrorister/drapsmenn. Enormt bra skrevet, skal komme tilbake til dem senere.

Men har også rukket å lese tre andre bøker den siste uken, her er en kjapp oppsummering:

American Assassin av Vince Flynn
— Jeg har fått flere tips om Vince Flynn fra venner, men American Assassin er den første jeg har rukket å lese. Kort fortalt er det historien om hvordan Mitch Rapp ble en drapsmaskin skapt i et sort hull bak og under amerikanske spesialstyrker og etterretning. Denne boken er langt ute i serien om Rapp (som nå skal filmes med Bruce Willis i en av rollene), og tar for seg hvordan Mitch Rapp gikk bevisst inn i rollen som dødelig agent for å hevne at kjæresten ble drept i Lockerbie-terrorangrepet. Vince Flynn er strålende på spennende plot, effektive cliffhangers og sammenveving av historoen. Av og til savner jeg mer detaljerte beskriveler av folk og steder, og den svart-hvite fremstillingen av onde muslimer versus gode amerikanere (som jo gjør akkurat det samme; dreper folk på bestialsk vis, i selvtektens opphøyde navn) er tidvis så komisk at man lurer på om det er mer inspirert av Vietnam-propaganda-filmen The Green Berets enn moderne hendelser, men pyttsann. Alt for å dyrke den gode hevneren, eller? Vince Flynn skriver spennende agentkrim, perfekt for ferielektyre.
PS: Jeg kommer tilbake til det med hevn/selvtekt. Om noen har tips til forfattere/karakterer/romaner i sjanger, si fra. Jeg tenker Mitch Rapp- og Jack Reacher-style.

Split Second av David Baldacci
— Det er mange herrens år siden jeg sist leste en bok av David Baldacci. Jeg tror det er helt tilbake på 90-tallet og Total Control. Jeg likte uansett godt filmatiseringen av Absolute Power – med Gene Hackman og Clint Eastwood – så da min kollega og kompis Christian Finnskog anbefalte et gjensyn med Baldacci var jeg klar som George Bush Sr på Kuwait-grensen i 1991.
Baldacci skriver en slags Dan Brown-aktig scene-for-scene krim, og det er mildt sagt heseblesende. Split Second er den første boken i serien om Secret Service-agentene Sean King og Michelle Maxwell, som blir skjøvet ut i kulden med åtte års mellomrom da de mister hver sin presidentkandidat til attentat og kidnapping. Gjennom et spektakulært plot veves skjebnene og historiene deres sammen, via bikarakterer, bestialske drap, eksplosjoner og Gud-vet-hva. Bunnsolid håndverk fra Baldacci, men jeg misliker sterkt måten han holder leseren i uvisse hele tiden. Mot slutten avsluttes nesten hvert eneste kapittel med noe à la “King la ned telefonrøret, og fortalte Maxwell hva han hadde blitt forklart av kilden” eller “da Maxwell forklarte King planen, sa han seg enig, og de satte i gang med å løpe mot snikskytterne i skogen”. Man blir invitert med inn til med hovedpersonene, men skyves ut i kulden helt på slutten for at cliffhangeren skal sitte. Jeg skjønner at grepet kan brukes her og der, men i Split Second dukker det opp så ofte at det blir parodisk. Likevel spennende nok til at jeg straks jeg var ferdig kastet meg over en ny Baldacci-bok, som var…

Deliver Us From Evil av David Baldacci
— Dette er bok to i serien om Agent Shaw (en slags Mitch Rapp-figur som jobber i det skjulte med å fjerne onde mennesker/terrorister fra klodens overflate, på oppdrag fra G8-landenes regjeringer) og Katie James, en Pulitzer-prisbeslønnet journalist som avslører store konspirasjoner. men Katie James er ikke så mye med i denne boken, det handler mer om Reggie, en mystisk blondinne som jobber for en privat organisasjon so gjør omtrent samme arbeidet som Agent Shaw sin organisasjon. fra hver sin kant skal de prøve å få has på en ukrainsk eks-KGB-torturist som har reetablert seg som en vellykket canadisk forretningsmann. Selv om plottet er ganske så forutsigbart og gjennomsiktig, fungerer det godt rent spenningsmessig ved hjelp fra den nevnte danbrownske fortellerteknikken til Baldacci. De knapt 600 sidene er delt inn i over 100 (!) kapitler, så det er med andre ord kjappe scener, mange cliffhangers og høyt tempo. Jeg merket fort at jeg måtte legge fra meg realismekravet når jeg leser Baldacci, her er det mer eventyr enn krim og hardcore agent-action, og hver gang en av heltene er i trøbbel, kan du bite deg i nebbet på at en annen helt kommer stupende ut av mørket som en ninja for å redde situasjonen.

Oppsummert så langt i ferien? Vince Flynn er vinneren, og jeg gleder meg til å pløye gjennom resten av Mitch Rapp-serien hans (noen som har lest og vil kommentere under? Kjør på!), mens Baldacci er hakket mer eventyraktig enn jeg husker fra Total Control og Absolute Power. Kanskje stand alone-bøkene er me hardcore? Noen som kan belyse temaet? Christian, har du tips til nye Baldacci-bøker å lese?

Uansett: God jul videre til alle sammen.