I Colombia meklet norske diplomater nettopp ferdig en historisk fredsavtale. I Nobel sikret de handelsavtale med Kina over en cocktail. Eks-diplomat og satiriker Eirik Bergesen ser på portrettet av Utenriksdepartementet i høstens store krigsserie.

Hvem sa at norsk utenrikspolitikk ikke var spennende? Off-Broadway har teaterstykket Oslo, om Oslo-avtalen, gått for fulle hus og strålende anmeldelser. Her hjemme debuterte TV-serien Nobel med høye seertall og kritikerros. Begge gir oss innsikt i hvorfor diplomater spiser kanapéer og blander drinker: for å gjøre verden til et bedre sted å være.

Og når arkiveringsrutiner og tørre seksjonsmøter, med enda tørrere hvetekringle, redigeres vekk, så lengter til og med en avhopper som meg tilbake. Søknaden til UDs aspirantkurs bør bli rekordhøy.

«Aktiv og avventende» heter boka om UDs historie. Manusforfatterne har åpenbart valgt vekk ”avventende”-delen. Her er det ingen pressekonferanse hvor en erklærer et glødende standpunkt om å ikke å foreta seg noe – men heller ”følge utviklingen løpende”.

Mens norske diplomater foretrekker sine beslutningsgrunnlag ”omforent” og traktatfestet, er en sms med mystiske forkortelser åpenbart nok for å få våre offiserer til å handle. ”Hvis vi skal oppnå fred i Afghanistan, kan vi ikke være redd for å tråkke noen på tærne.” Sier Hennie og stikker ned en Taliban-leder i et parkeringshus i Oslo.

Folkene bak serien har tatt seg god tid til å studere UD-miljøet. Stabsjefen spaserer på rastløse hæler inn og ut av den herskapelige departementsbygningen (som riktignok har frontpartiet til en middels ungdomsskole). Virkelighetens lange korridorer med ensomme kontorer har tydelig vært like utilfredsstillende for scenografen som for virkelighetens UD-ansatte, og interiøret er omgjort til et vibrerende åpent landskap verdig en gründerinkubator.

Den unge kvinnelige rådgiverens «12 år på Barrat Due, piano og bratsj» høres ut som plausibel diplomatisk snikskryt på en mottakelse. Og Christian Rubeck mer enn minner om Børge Brende. Bortsett fra den førstes evner til å konfrontere Kina og vise ansiktsmimikk. «Er du good?» spør soldatene i serien hverandre stadig. Jeg ser fram til at replikken «Er du Gud?» faller blant diplomatene. Gjerne på utenriksrådens kontor, som i min tid var bebodd av han som i løpet av karrieren gikk «fra bud til Gud».

Traileren avslører at Olje For Fred er en del av plottet. Der er det mer enn nok plottvister å hente fra virkelighetens verden. I de to første episodene er imidlertid fokuset på det norske hjelpeprosjektet ”Fruit for life” – uten at vi får vite noe konkret om hvordan befolkningens økte antioksidant-nivå skal bidra til å motarbeide Taliban.

Den norske iveren etter filmer og serier fra andre verdenskrig skyldes gjerne at vi vet det ender godt. En del av spenningen med «Nobel» er at den første norske dramaserien fra Afghanistan-krigen kommer mens krigen fortsatt pågår. Jeg håper dette alvoret får prege serien.

«Forsvarsministeren er ikke i Afghanistan» sier hjemvendt soldat Hennie til en sørgende mor. ”Hun sender oss i krig uten å helt å forstå hva hun sender oss til”. Og oppsummerer med det 15 år med norsk krigføring i landet.

Scenen hvor Novotny finter ut Kina «med en Donald-historie om en Ming-vase» er i seg selv en Donald-historie. Mens Stortingets vedtak i juni om å sende spesialsoldater til Syria er reelt, og gjør Hennies ord til høyaktuell sosialrealisme.

Tre måneder etter 9/11 sendte Norge sine første soldater til Afghanistan og Operasjon Enduring Freedom. Eller Operation Enduring Operation, som den heller kunne blitt kalt. For først på slutten av dette året skal de siste norske soldater sendes hjem.

Hva har vår tilstedeværelse resultert i? Har denne reaksjonen på 2001-terroren i USA gjort verden – og Norge – tryggere? Hva skal til for at vi lykkes bedre i nok et land i Midtøsten? ”The unknown unknowns” virker like ubesvarte som den gang de kom ut av munnen på USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld. Vil serien hjelpe oss å forstå bedre?

Jeg satt som informasjonsrådgiver på jobb i UD seint en kveld på begynnelsen av 2000-tallet, da telefonen ringte. En frustrert offiser på et utenlandsoppdrag et sted i Midtøsten var i den andre enden. ”Hvorfor var det ingen debatt om oppdraget offentlig?” Det kunne vært løytnant Erling Riiser, Hennies karakter.

Og hvorfor var det ikke endelig en bred offentlig debatt, da Godal-uvalget la fram sin evaluering av Afghanistan-oppdraget, ”En god alliert”, i juni i år? Vi har vært en god alliert med USA og NATO. Men hva med Afghanistan? ”Er vi good?”

Kanskje vil norske diplomaters innsats med å lage en Colombia-avtale gi partene årets fredspris (som annonseres 14. okober). Nobel skildrer en konflikt hvor ingen ligger an til å få Nobel-prisen.

Nobel er et underholdende og foreløpig ganske illustrerende innblikk i norsk utenrikspolitikk. Den eneste svakheten jeg kan se til nå er at den ikke kom før Regjeringen hastet gjennom Afghanistan-evalueringen og Syria-vedtaket.