Hva skjer når du beveger deg ned i en lurvete kjeller i New York? Joda, du finner USAs Tronsmo og oppdager Karin Fossum.
Dette stykket sto opprinnelig på trykk i et festskrift som ble laget til Karin Fossums 60-årsdag. Siden hun i dag så fortjent vant Riverton-prisen – GRATTIS! – legger vi den ut på bloggen også. Enjoy.
Mitt første møte med Karin Fossum var en vakker vårdag i New York for ti år siden. Nede i en kjeller i Greenwich Avenue i West Village lå den mystiske (og dermed tiltrekkende) bokhandelen Partners & Crime. I motsetning til sin konkurrent Mysterious Books noen kvartaler vest på Manhattan, hvor det er så høyt under taket at man må ha stige for å få tak i førsteutgaver av Harlan Coben-romaner, og høflige ansatte hjelper deg med det meste du måtte lure på av smarte og naive spørsmål, var ikke Partners & Crime et spesielt lekkert sted. Duften balanserte et sted mellom kjeller og bøker som har stått litt for lenge i ro, de godt voksne mennene bak disken tittet ikke interessert på deg med mindre du var Sherlock Holmes i egen person, og håndskriften på de rosa huskelappene som anbefalte bøker var like vanskelig å tyde som Ulysses baklengs.
Men krim kunne de, de bebrillede gubbene som satt bak disken og konkurrerte med bøkene om gulningsprosessen. Hos Partners & Crime fant du storselgere som signerte Michael Connelly-bøker, men om du fikk de ansatte i tale, endte du gjerne opp med å kjøpe en novellesamling med moderne noir fra Trinidad & Tobago, noe obskur spionkrim fra Balkan, og en anbefaling av Natsuo Kurinos japanske feministkrimroman Out.
Men i villnisset av krim fra alle deler av verden, fremst i butikken, på gullplassen mellom Stieg Larsson og Jo Nesbø, sto det mest eksotiske tipset en gretten krimnerd i NYC kunne hoste opp til meg: en 50 år gammel norsk kvinne som skrev dyptpløyende krimromaner om den menneskelige psyken og alt underlig som beveger seg rundtom inni der. Plutselig var ikke karibisk krim eller balkanske spioner den mest fargerike blomsten i buketten, det var en mystisk dame fra et land hvor isbjørner går fritt i gatene og alle spiser lettsaltet trollbacon til frokost.
Vel, kanskje det var min vel frie feriefantasi som tilla bokselgeren disse tankene om Norge, men Partners & Crime gjorde meg fryktelig nysgjerrig på en forfatter jeg bare hadde sveipet innom med jevne mellomrom da bøkene dukket opp i påskekrimsamlingen til stefaren min, eller som – og la oss være ærlige – middels vellykkede filmatiseringer. Akkurat som da Röyksopp måtte bli store i England for virkelig å selge plater i Norge, måtte Karin Fossum bli anbefalt i en kjeller i New York for at jeg skulle oppdage henne. Litt pinlig, jeg skal innrømme det, men som de fleste nordmenn har jeg i genene mine en fetisj for at utlendinger sier noe positivt om noe norsk.
For mens bokhandleren avfeide duoen Larsson/Nesbø med to kjappe setninger og noe mumling under barten om «great, but mainstream», omtalte han Fossum med en slik beundring og ærefrykt at jeg skjønte at her hadde jeg ikke gjort hjemmeleksen min på norsk krim.
Ti år og et dusin bøker senere holder jeg Karin Fossum som en av de fremste norske krimforfatterne, og det jeg setter mest pris på med bøkene hennes er den stadige søkingen etter nye perspektiver, ferske innfallsvinkler, og gjerne på veien gjøre det vanskeligst mulig for seg selv. Der artister og forfattere gjentar seg selv og/eller blir bleke utgaver av fordums storhet, har Karin Fossum skrevet sine to kanskje beste bøker mens hun har fått 60-tallet stadig nærmere. Og for å understreke at det ikke er tilfeldig, er den ene Konrad Sejer-bok og den andre en frittstående krimroman. Om man kan kalle Jeg kan se i mørket fra 2011 for en krimroman vil nok noen diskutere, for mest av alt er boken en tur/retur-billett inn i et tiltakende mørke, et hode fullt av feilkoblinger, et menneske som ikke har nubbesjanse til å forholde seg til omverden. Og det er her Karin Fossum har blitt så rivende god de seneste årene: hun frigjør seg egentlig fra krimromanen, lukker verden ute, og skriver psykologiske betraktninger som ingen norske krimforfattere – og få internasjonale krimforfattere i biblioteket mitt – gjør etter henne.
Der andre krimforfattere tyr til grusomheter som å la barn henge dinglende i skogen eller stenge uskyldige folk inne i lufttette tanker i årevis for å fange oppmerksomheten vår, tar Karin Fossum oss med den andre veien.
Glem de storslagne beskrivelsene av hvor avansert et menneske kan dø, glem de parterte damene i bagasjerommet på en bil, Karin Fossum tar oss med til et sted som er så mye verre: inni hodet til folk.
Hun har såvidt leiet oss inn der, før den snedige forfatterinnen snur seg kjapt, løper avgårde, låser oss inne og kaster nøkkelen. Men som AC/DC sa det så treffende en gang, hell ain’t a bad place to be, i hvert fall ikke når det er et helvete skapt av Karin Fossum. Gjennom Jeg kan se i mørket og Carmen Zita og døden har Karin Fossum skrellet bort det meste som finnes av staffasje og kulisser, og alt hun – og vi – står igjen med er det onde, vanskelige, brutale og sarte menneskesinnet. Selv om Konrad Sejer dukker opp i Carmen Zita og døden, er det tittelpersonens egen stemme som leder oss gjennom et villniss av selvopptatthet og pyntesyke, i et passe vellykket forsøk på å få oss til å tro på henne. Sejer blir redusert til birolle når Carmen Zita prøver å overbevise politiet, sin egen familie og leseren om at hennes døde barn døde naturlig. Samtidig kan vi ikke snu oss bort når Riktor begynner å plage hjelpetrengende eldre i Jeg kan se i mørket, vi er bakbundet og plassert på orkesterplass av Karin Fossum. Alt skjer på Fossums premisser, og vi er nødt til å følge de upålitelige fortellerne inn i historien.
Slik plasserer Karin Fossum seg – sannsynligvis uten å ha planlagt det selv – i en moderne krimtradisjon hvor unge Gillian Flynn og avdøde A.S.A. Harrison har levert mesterverk i Gone Girl og The Silent Wife. Insisterende fortellerstemmer leder oss ut i mørket (hvor kun Fossums Riktor kan se), inn på sine egne krokete stier, og etter hvert i bøkene utenfor det store spenningsstupet. Fortellerstemmens tilsynelatende tradisjonelle troverdighet blir utfordret, leseren villedes, og menneskesinnets dunkle irrganger blir det største mysteriet av dem alle.
Så hver gang jeg går forbi lokalene hvor Partners & Crime holdt til før de ubarmhjertig ble knust av utviklingen (dessverre ikke koselig nok bokhandel til at Hollywood kunne laget en You Got Mail-aktig komedie om butikken og reddet den) tenker jeg lett oppgitt på at de aldri fikk anledning til å anbefale Carmen Zita and death til sitt kresne New York-publikum. Da tror jeg til og med de drapsglade, mørkeelskende herrene bak disken kunne bydd på et bittelite, anerkjennende smil.