Knut Nærum er svak for gråvær og Aspergers, skeptisk til mangelen på bikinidamer i Jason Bourne-filmene, og aktuell med krimhelten Willy Wakum.
De fleste kjenner sikkert Knut Nærum som han på høyre side i Nytt på nytt. Mange har nok også fått med seg at han er en inderlig krimfan, og forfatter av både krimparodier og tegneserier og barnebøker og skuespill. Faktisk har han produsert så mye at vi bare lenker til Wikipedia-artikkelen hvor det står en omfattende liste.
Les også: KRIMFEST med blant andre Knut Nærum
Nå om dagen er han – sammen med tekstforfattergjengen i Nytt på nytt – aktuell med Busemannen, så da tok vi en prat om krim og spenning og sånt. Det vanlige:
Hei Knut! Gratulerer med Busemannen, som er ute i butikkene nå. For folk som ikke har lest boken, hva handler den om?
– Takker for gratulasjoner. Boka er en parodi på Harry Hole-bøkene, skrevet av meg og fire venner og kolleger fra Nytt på nytt-redaksjonen: Elisabeth Botterli, Askild Hagen, Jørgen Mehren og Peder Udnæs. Handlingen: Vår traumatiserte helt Willy Wakum hentes fra et smug i Macao hjem til Oslo – verdens farligste og mest korrupte by – for å stanse seriedrapsmannen Busemannen, siden Kripos-sjefen foretrekker å fremme egen karriere ved å kutte svinger og arrestere romfolk for alle lovbrudd. Fremtredende norske krimforfattere blir drept, samtidig forsvinner hunder og katter i hovedstaden. Som er enda gråere og tristere enn hos Nesbø. Og helten enda fullere. Det blir et kappløp med tiden, mens Willy må slåss mot Busemannen, politiledelsen og sine egne indre demoner.
Får du mest fanbrev fra folk som elsker dine skråblikk på krimlitteratur, eller er det dødstrusler fra indignerte Nesbø/Brown-fans som synes du gjør narr av folkehelter som Robert Langdon og Harry Hole?
– Jeg får ingen av delene. Vet ikke hva som feiler folk.
Hvem er din favoritthelt fra spenningslitteraturen?
– Father Brown. Ikke han på TV, men han i Chestertons novellesamlinger fra tidlig 1900-tall. Lun og påståelig, med en evne til å rusle inn i fantastiske mysterier og å gi dem en jordnær forklaring. Løsningen i mange av historiene er riktignok denne: “Det var omvendt”.
Favorittskurk?
– The Deaf Man fra McBains 87th Precinct-bøker. For oppfinnsomheten, utholdenheten og for viljen til å håne politiet.
Har du en favorittbok eller -helt fra barndommen som fikk deg hektet på krim og spenning?
– Sherlock Holmes. Kjøpte en samling Holmes-noveller i Gyldendals Svarte serie som julegave til far min, siden jeg ville lese den selv. Begynnelsen på en lang løpebane som gammelkrim-nerd og –samler. Holmes er selvfølgelig alle helters opphav. Uten ham ingen Bond, Bourne, Salander, Sarah Lund eller Saga Norén.
Hvilke spenningsforfattere har du oppdaget i voksen alder som har gitt deg tilbakw troen på at ikke alle mysterier/gåter er skrevet opp?
– Mark Gatiss og Stephen Moffat. Paul Halter. David Renwick, forfatteren av Jonathan Creek-serien. Døde nå, men oppdaget av meg i voksen alder: Edward D. Hoch, Michael Innes, Edmund Crispin. Forøvrig har jeg aldri mistet troen i første omgang.
Om du skal anbefale tre TV-serier?
– Sherlock. Poirot. Twin Peaks. To klassiske helter med sterk utstråling og solide intriger, hvorav en selvfølgelig resultat av en ekstremt smart og stilig makeover. Og en drømmeaktig krim-såpe-crossover som tåler å ses igjen
Jason Bourne eller James Bond?
– Bond. Bare sett Bourne, aldri lest. Bra filmer som kan ses igjen, men et mindre register. Bond-filmene speiler den vestlige mentaliteten fra sekstitallet til nå, fra fjollete forbrukerisme til angst og terrorisme. Dessuten er Bourne-filmene svake når det gjelder bikinidamer og casino-scener. Flemings bøker er treigere, mer sadistiske, men strøkent skrevet. Selv om jeg mistenker at Ludlum slår Fleming på spenning.
Hva er den beste norske spenningsromanen som er skrevet?
– Jernvognen. Fortsatt skummel, full av trykkende sommerstemning, fortrengte følelser, skrømt og modernitet.
Broen eller Forbytelsen?
– Forbrytelsen. Fordi jeg sjelden har følt meg så snytt som etter siste episode av den første Broen-serien: “Var det bare dét det handlet om? Døde alle de menneskene på grunn av dét?” Som om manus var skrevet fra uke til uke. Men jeg følger med på Broen 2. Er vel bare svak for gråvær og aspergers.
(FOTO: TONE HANSEN)