Ola Hegdal er litteraturviteren som ble krimanmelder i DN. Men han har sluttet å lese avantgarderomaner som intellektuell selvplaging. Nå leser han for fornøyelses skyld. Og The Joker er en av hans favorittskurker.
Du har utmerket deg som en ganske hard kritiker av Jo Nesbøs Harry Hole-bøker, spesielt Snømannen og Panserhjerte. Likevel er nettopp disse to bøkene hans største internasjonale suksesser. Var Hole-serien bedre før?
– Jeg synes suksessen med Harry Hole i utlandet er veldig gledelig, og norsk forlagsbransje burde definitivt hatt flere forfattere som Jo Nesbø. I utgangspunktet har jeg vært positivt innstilt til romanene, det er kanskje derfor jeg har blitt skuffet. De har utvilsomt kvaliteter, jeg synes bare de burde ha vært enda bedre.
Hovedkritikken har gått på manglende psykologisk troverdighet. Det blir for ofte tydelig at karakterene ikke har noen egen vilje, men bare løper omkring og agerer for å virkeliggjøre plottet. I tillegg synes jeg motsetningen mellom den knusktørre politiromanformen, med kaffedrikking og papirflytting på kontoret, og de viltre, fantasifulle plottene til Nesbø har blitt i meste laget. Nesbø er på det beste når han gir slipp på den strenge realismen, som i Hodejegerne og bøkene om Doktor Proktor.
Du har studert litteraturvitenskap og anmelder krim i DN. Ingen åpenbar kombinasjon. Hvor kommer kriminteressen fra?
– Nå skulle man ikke tro at litteraturvitenskap og kriminallitteratur var uforenlige størrelser, men jeg skjønner poenget. Min utvikling som leser følger vel ganske kjente mønstre: Fra tegneserier og krim og spenning i unge år, via «seriøse» skjønnlitterære bøker, til sær modernisme og avant-garde-litteratur. Til slutt vanket man i kretser med folk som en gang var litteraturinteresserte, men som nå bare leste litterturteori. Løsningen ble for min del å gå tilbake til start, tilbake til det som en gang tente interessen. Jeg tror på lesning for ens egen fornøyelses skyld, ikke som en slags høyverdig, intellektuell selvplaging.
Hvem var krimfavoritten da du var 12 år?
– Krimfavoritten da jeg var tolv var uten tvil Frank og Joe Hardy.
Hva er den skumleste krimboka du har lest?
– Jeg har innsett at jeg aldri igjen vil få en så oppslukende leseropplevelse som den gang jeg plukket ut en bokklubbok fra hyllen til foreldrene mine, med det fantasieggende navnet Sort messe. Det neste døgnet forsvant som en røyk. John Dickson Carr på sitt aller beste og mest utspekulerte.
Hva er det mest fullendte plottet?
– Det mest fullendte plottet? Her vil nok også Sort messe stille sterkt. Men jeg tror kanskje Malteserfalken er enda hakket skarpere, på grunn av den saklige, jordnære tragedien som utfolder seg. Her oppnådde Dashiell Hammet en bortimot perfekt forening av plot, litterær stil og karakter.
Hvem er favoritthelt – og favorittskurk i kriminalliteraturen?
– Jeg vil si at Sherlock Holmes beholder posisjonen som tidenes mest ikoniske detektiv, det rasjonelle overmennesket med sine mørke sider. Deduksjon, fiolin og morfin. Favorittskurker er flere: Voldemort. Sauron. Jokeren. Spøkelseskladden. Ernst Stavro Blofeld. Professor Moriarty.
Hva er den beste true crime i verden og Norge?
– Jeg skal ikke påstå at jeg vet hva som er den beste true crime som er skrevet. Her er konkurransen hard. Dette er noen av dem jeg vet at jeg liker. Kjetil Stensvik Østli: Politi og røver. Kate Summerscale: Mr. Whichers mistanker eller Mordet i Road Hill House. Terri Jentz: Et selsomt paradis. Roberto Saviano: Gomorra. John Grisham: En uskyldig mann. Truman Capote: Med kaldt blod.
Politikrim eller agentthriller?
– Agentthriller.
Sopranos eller The Wire?
– Sopranos.
Carl Hamilton eller Jason Bourne?
– Jason Bourne.