Aftenpostens strenge krimanmelder går gjerne mot strømmen, og det siste året har både Jo Nesbø og Hans Olav Lahlum fått hard medfart. Men har han selv noen guilty pleasures…og elsker eller hater Olsen OP-5s store helt Carl Hamilton?

Vi i OP-5 likte godt tiltredelseserklæringen din som krimanmelder i Aftenposten for et års tid siden, om behovet for å ta sjangeren på alvor og en etterlysning av sjangerfornyelse. Ser du noen norske forfattere som fornyer krimlitteraturen etter et år i anmelderstolen?
– Nei, jeg kan ikke si at jeg har identifisert noe nyskapende navn foreløpig, uten at jeg kan påberope meg å ha full oversikt, til det er volumet på norsk krim rett og slett blitt for stort.. De aller fleste holder seg til de faste postene, som kan være OK nok, men for en masseleser som meg blir det jo litt monotont i lengden. Et lite kryss i taket for Torkil Damhaug: hans etterforskerfrie, psykologisk orienterte spenningsbøker er det absolutt verdt å vende tommelen opp.

Men finnes ikke fornyelsen du etterlyser i norsk true crime? Jeg tenker på folk som Strøksnes´ om Kongo [kremt, her er jeg inhabil, som redaktøren hans…], Østlis Politi og røver og andre?
– Jo, jeg tror dere har et poeng, men disse bøkene har jeg rett og slett ikke fått lest. Motargumentet er at en hel skokk av journalister allerede har tatt true crime-konseptet med seg inn i fiksjonslitteraturen, uten at det er blitt påviselig høyere nivå ut av det, rett og slett fordi det ofte, om ikke alltid, er et bukkesprang mellom det journalistiske språket og det litterære.

Du er selv en erfaren forfatter med masse bøker bak deg. Når du anmelder masse kjedelige bøker, hvorfor sender du ikke din egen Aron Ask ut i felten igjen?
– Vel, for tiden har han tatt AFP. Jeg har rett og slett mistet interessen for etterforskerelementet i krimlitteraturen. Det som opptar meg nå, er ganske enkelt gravitasjonskreftene rundt selve forbrytelsen. Bare røvere, ikke politi, for å si det på den måten. Holder på med en roman tuftet på denne tilnærmingsmåten nå.

For nye lesere: Kan du fortelle litt om hvem Ask er, og hvilke slektninger han har i kriminallitteraturen?
– Aron Ask er en utflyttet bergenser i likhet med meg selv, og helt klart en elev av Raymond Chandler-skolen, med alt det innebærer av kjapp replikkføring og en egen evne til å vikle seg inn i fatale damer. Etter en streit begynnelse utviklet jeg ham til å bli en privatetterforsker som i like stor grad etterforsket seg selv og sine egne mer eller mindre tvilsomme motiver og beveggrunner som selve saken, ut i fra en tankegang om at jeg da kanskje kunne klare å lage bøker med en slags “dobbeltsidig”, spenning, både knyttet til saken, og til personen som levendegjør saken for leseren. Det lyktes jeg i alle beskjedenhet godt med, kunstnerisk sett. Salgsmessig sett var det imidlertid tale om et strålende nederlag.

Sjangerforbildene dine, fra Chandler til Kersti Ekman, fra Philip Kerr til Peter Temple, er i grunnen ganske highbrow. Vi her i OP-5 er jo også svake for mer lurvete krimfettere, som for eksempel røverromaner av typen Papillon og Shantaram eller cheesy amerikansk krim a la Harlan Coben og John Grisham. Har du noen guilty pleasures?
– Tja, jeg vet ikke hvor skyldig dette gjør meg, men jeg har alltid vært svak for agent- og spionthrillere, selv om jeg er dårlig oppdatert på denne subsjangeren pr. i dag — tiden strekker rett og slett ikke til. Kan nevne at jeg skrev mellomfagsoppgave om spenningsromanens utviklingskjede fra det mer “primitive” stadiet eksemplifisert med Ian Flemings Live and let die til det mer sofistikerte universet som finnes i John Le Carrés The Little Drummer Girl. Graham Greenes temmelig snuskete agentverden er også en studie verdt.

Har du noen skjulte krimperler å anbefale OP-5s nerdete lesere?
– Jeg vet ikke hvor skjult den er, akkurat, men en bok som jeg aldri blir trøtt av å anbefale er William Hjortsberg Falling Angel, i sin tid filmatisert med Mickey Rourke og Lisa Bonet, hvis noen husker henne. Spekulativ og uimotståelig. (Asbjørn.anm: Filmen det snakkes om her er Angel Heart, og anbefales. Rituell sex, voodoo, Robert De Niro og noir i skjønn forening)

Agentthriller eller politikrim?
– Helt klart agent. Politithrillerne har en lei tendens til å være marinert i kjedelig arbeidslivsprosa, bruker uforholdsmessig mye tid på beskrivelser av dårlig kaffe og ditto sjefer, i stedet for å holde seg ute i felten og få ting gjort.

The Sopranos eller The Wire?
– Vanskelig valg, begge hører jo til kremen av kriminelle TV-produksjoner, men jeg tror jeg må falle ned på The Sopranos, igjen fordi fascinasjonen min for forbrytelsen er større en fascinasjonen for oppklaringen av forbrytelsen.

Carl Hamilton eller Jason Bourne?
– Helt klart sistnevnte. Hamilton har jeg aldri fått fot på. En adelig venstrevridd nasjonsredder? Tar jeg feil når jeg ser selvbildet til Jan Guillou tvinge seg pinlig sterkt på her?

…joda… Hva skal OP-5 egentlig svare til det motspørsmålet? Vi har likevel sans for Hamilton, Guillous intensjoner til tross. Og en stor takk til Pål Gerhard Olsen for praten.