Bak Mo Hayders blonde smil lurer en av krimbransjens råeste og mest brutale forfattere. Vi ser nærmere på hennes siste bok, Hanging Hill.
Her i OP-5 har vi lenge vært glad i Mo Hayder. Spesielt hennes tre første bøker, med Tokyo som et stort høydepunkt. En venninne av oss har også vært fan av Mo Hayder lenge, så siden hun rakk å lese boken før meg, fikk Julie Forchhammer (til vanlig miljøsjef i Øyafestivalen, følg henne på Twitter og Instagram på kontoen @JulieOslo) i oppgave å gi en rapport om Mo Hayders Hanging Hill.
Så da kjører vi, under bildet av omslaget er Julies fem tanker om den siste Mo Hayder-boken.
Hanging Hill av Mo Hayder (2011)
— Britiske Mo Hayderleker seg fortsatt med det verste av menneskelig guffe, denne gangen handler det om søte tenåringer og bukkake. Google det om det trengs, eller nei, ikke gjør det.
— Politietterforsker Zoë Benedict og hennes søster Sally blir fra hver sin kant involvert i drapet på 16-årige Lorne Wood. De idylliske omgivelsene rundt Bath er fylt opp med skurker, ulykkelig forelska tenåringer, leiemordere, pornokonger og parterte lik. Snadder altså.
— Hanging Hill har mange forutsigbare sekvenser av typen “forsvarsløs kvinne sniker seg rundt i huset til en psykotisk galning” men er heldigvis ikke så forsvarsløs likevel. Spikerpistoler ftw!
— Mo har blitt softere med årene. Hennes første bøker var grusom/deilig lesing, og Tokyo (også kjent som The Devil of Nanking) skremte vettet av meg med sine grusomme skildringer av folkemord og fosterdrap og Gud vet hva. Hanging Hill er langsommere og mindre dramatisk, men slutter med et temporitt hvor man fort blar raskere enn øynene klarer å lese i ren frykt.
— Hanging Hill er Hayders første bok om proaktive Zoë (som egentlig helst vil drive med selvskading, aner vi en Lisbeth Salander-inspirert figur her?), og slutter med en ordentlig cliffhanger. Eller er det egentlig det? Vi får se – snart forhåpentligvis!