HBO-serien Mare of Easttown fortsetter å dominere mandagene i heimen. Her er fem spoilerfulle ting jeg tenkte på etter ukens episode.
Les også: Mare of Easttown ep 1, beste start siden True Detective?
Les også: Mare of Easttown ep 2, årets cliffhanger.
1— Det er interessant hvordan kirken presenteres. I den første episoden var den lokale presten introdusert som en jovial, nabotype som måtte ta litt dritt fra Mare (det må alle). Først nå rettes søkelyset på ordentlig mot den lokale diakonen, som ikke bare har et fromt smil rett fra Planet Nevemagnet, men som dumper sykkelen til Erin i elven på tampen. Det virker åpenbart at serien ikke skulle gå rett i strupen på kirken, men heller lulle de dem inn i tankene våre. Klassisk krimtriks, det funker som en kule i en Korn-video.
2— Middagsscenen med Richard og Mare var ukomfortabel stemning fra øverste hylle. Hans velmenende tone. Hennes åpenbare antipati mot å ta råd. Elefanten i rommet: Mare trenger noen å snakke med. Hun har ikke rett hele tiden. Familieproblemer er noe ordentlig dritt.
3— Mare hadde definitivt ikke rett når hun plantet heroin i bilen til svigerdatteren! Det må hun også betale for. Jeg skal innrømme at jeg ikke så verken handlingen hennes eller konsekvensene komme. Her snakker vi rusreform next level! Jeg skjønner heller ikke hvordan serien skal skrive/snakke seg ut av den floken. Spennende.
4— Siobhan seiler opp som favoritt. Spyscenen i college radio-studio etterfulgt av ung flørt mellom Siobhan og radioverten var romantisk gull . Samtidig var det et varsel om at Siobhan kommer til å få et helvete på privaten med sin spyende stonerkjæreste. Lykke til!
5— Det er lenge siden jeg har sett noen spille bardrita så sterkt som Evan Peters i rollen som Craig Zabel. Skål.
…og er det bare meg, eller er det fint å ha en serie som ligger og murrer i bakhodet hele uken? Det skjer så mye i hver episode, at det blir givende å la seriens røde tråder og hemmeligheter få spille fritt i en uke. Det er gøy å kaste seg over episode etter episode, men det er enda bedre å la en slik kvalitetsserie få puste ordentlig mellom slagene.