Asbjørn Sunde – aka Osvald Pettersen – var en av de fremste norske motstandsmennene under krigen. Menn i mørket er en thriller fra virkeligheten, som overgår alle andre norske krigsfortellinger.
Jeg tilstår gjerne at jeg har fordommer mot norske memoarbøker skrevet av politikere og motstandsfolk. Ofte er det retthaversk skjønnmaling, ennå oftere er det kjedelig skrevet og uspennende. Hvor er vår norske George Orwell? Norge er et internasjonalisert land. Hvor er bøkene om krig og eventyr i den store verden? Hvorfor finnes det ingen tradisjon for spenningsfortellinger fra virkeligheten?
Ingen skal påstå at Asbjørn Sunde var noen Orwell. Med unntak av en liten intro fra skyttergravene under den spanske borgerkrigen, foregår handlingen på okkupert norsk jord under krigen. Flere hadde anbefalt meg den, og til slutt plukket jeg den opp. For en bok dette er.
Det første som slo meg er hvor godt skrevet den er. Nå har jeg ikke lest Kjakan og Max Manus siden jeg var guttunge, men jeg mener bestemt at deres språk er ganske flatt. Sundes språk gnistrer det av. Han er knapp og minimalistisk, som sagalitteratur eller Hemingway. Han er proletær og samtidig poetisk. Han klarer å få fram den nakne angsten og de moralske dilemmaene operatørene slet med.
Av og til tror en det er godt å dø, at det er bedre å dø enn å leve. Den som kunne sove i tusen år. Bare sove, sove. Det ble nesten ikke søvn. Hele dagen drev vi med et eller annet – møter, øvelser, aksjoner. Og når natten kom, lå en og glodde ut i mørket. Det nyttet ikke å søke trøst i glade minner eller lyse forventninger.
Det kler mannen bak. Asbjørn Sunde er en de råeste nordmennene som levde under krigen, ja kanskje det siste hundreåret. Boka er full av fyll, horer, vold og ville historier om det ene oppdraget villere enn det andre: inntregninger, spregninger, likvidasjoner. Osvald-gruppen opererte også under krigens første fase, da motstandsbevegelsen i Norge var svak, ikke som våren 1945, da det i følge Sunde “lå en sabotør bak hver busk.”
Nettopp Sunde og Osvald-gruppens forhold til mainstream-delen av motstandsbevegelsen er et komplisert kapittel. Under okkupasjonen ble de ofte kritisert for å være eventyrere og villmenn, selv om Hjemmefronten ofte gav dem de skitne operasjonene, som likvideringer av torturister og angivere. Etter krigen ble det stilt spørsmål ved lojaliteten deres. Som kommunister i Wollweber-gruppen var Sunde og hans folk underlagt den sovjetiske sikkerhetstjenesten. Likevel samarbeidet han også med folk som Jens Chr. Hauge og Gunnar Sønsteby.
Asbjørn Sunde ble dømt for landssvik og spionasje til fordel for Sovjetunionen i 1954, attpåtil med den senere Treholt-spaneren Ørnulf Tofte som ung etterforsker. I etterkrigstidens ganske ensporede krigshistorie var han og de kommunistiske sabotørene lenge utelatt. De passet ikke inn. De siste årene har det heldigvis skjedd mye på dette feltet. Historiker Lars Borgersrud skal ha mye av æren for å ha gitt Sunde den oppreisningen han fortjener.
Jeg leste en gang at Thomas Nordseth-Tiller, manusforfatteren bak Max Manus, jobbet med film om Osvald-gruppen. Etter hans tragiske død i 2009 har jeg ikke hørt noe mer om prosjektet. Men dette må bare bli film.
