Her om dagen så jeg 3D-kino for første gang. Det ble en traumatisk opplevelse.
Den dag i dag angrer jeg på at jeg ikke så Avatar på 3D. Alle folk jeg stoler på når det gjelder film og kinoopplevelser sier at det var en magisk opplevelse.
Så med en iboende skepsis til 3D (så en sånn nyhetssak om en kid som fikk vridd ene øynet av 3D, pluss at flere jeg kjenner sier de får vondt i hodet av 3D, og nabo/kompis Snorre har legeforbud mot 3D), og det faktum at jeg sannsynligvis har gått glipp av det største 3D-øyeblikket i verdenshistorien, bestemte jeg meg for å aldri i hele mitt liv se 3D-film på kino.
Rett og slett en slags boikott (jeg anbefaler for øvrig folk å lese om Charles Boycott, som oppfant den moderne boikotten) av 3D som filmpresentasjon. Litt barnslig, jeg vet, men av og til må man følge magefølelsen.
Her om dagen var jeg på pressevisning av Iron Man 3 på Filmens Hus i Oslo, og der ble jeg møtt i døren av to hyggelige damer som til min store forskrekkelse hadde en bøtte med rare briller. Jeg ble litt blek, og spurte “unnskyld er det 3D-visning?”. “Jepp”, var svaret. Jeg lurte nølende på om de skulle ha en vanlig visning senere, men da så de litt rart på meg og ristet undrende på hodet. Det skulle de så definitivt ikke.
Ok da, jeg skulle snakke om filmen på TV 2 dagen etter, så jeg måtte hoppe i det. Av med plasten, på med brillene, og synke ned i stolen ved siden av Lars fra Filmmagasinet. Han satt der verdensvant med 3D-briller hvilende elegant på sin vestlandske neserygg, mens jeg fomlet dem på og var like utilpass som en krabbe som får en lommelyktstråle midt i fleisen en sommernatt. Jeg følte meg bondefanget, men faktum var i hvert fall at jeg skulle se min første 3D-film. Profesjonelt nok nullstilte jeg all skepsis, tenkte litt positivt at “nå får jeg i hvert fall mulighet til å vite hva jeg snakker om når jeg sutrer om 3D”, og lot det stå til.
Så hvordan var den første 3D-opplevelsen?
Hands down noe av det dølleste jeg har vært borti i en kinosal. Iron Man 3 er en underholdende superheltfilm designet for en herlig aften med popcorn og gode venner, men det 3D-greiene kan du kutte i biter, dyppe i betong og senke i bunnen av Oslo-fjorden. For noe møl.
Det føles jo ikke som 3D i det hele tatt, men mer som om man har lagt flere utklippede figurer på forskjellig avstand, slik at man skal tenke “wow, den Iron Man-drakten er langt borte” eller “jøsses, så nære Gwyneth Paltrow er, det er som om hun er i rommet med meg”. Med unntak av den scenen hvor folk faller ut av et fly og Iron Man redder dem, føltes det aldri som om det var noen reell dybde i bildet, men mer som et billig papirdukketeater i en bakgate i Romania.
Senere på dagen traff jeg Audun Vinger, som skriver i Dagens Næringsliv og er redaktør i Vinduet. Da jeg beklagde meg over 3D-helvetet jeg hadde vært gjennom, bemerket han at sønnen hans syntes det var kjempeartig som en effekt, “men når man skal på film, føles 3D litt…useriøst?”. Jepp, der er ordet. Useriøst. 3D er en gimmick og ser ut som en gimmick, og er sikkert noe filmbransjen godter seg over for de kan ta ekstra billettpenger. Det tilfører derimot filmen minimalt (bortsett fra lett hodepine fra den tekstingen som legger seg mellom fokuspunktene hele tiden), og er mer til forstyrrelse enn glede. .
Til slutt ga Tony Stark & co meg følelsen av å ha sett på en snøkule i to timer. Per dags dato er dette nestsiste 3D-filmen i mitt liv, for jeg skal gi konseptet ÉN siste sjanse: Jurassic Park 20-årsjubileum i 3D i juni. Det bør være bra greier.
Hva synes du om 3D? Bransjen på sitt beste eller surrete svindel? Kjør på i kommentarfeltet.