Er du en av dem som pleide å syntes fantasy var latterlig helt til du kom over intrigene i Westeros? Det er flere av oss. Vi lader opp til episode 2 av Game of Thrones med tips og synsing.
Her om dagen leste jeg en glimrende artikkel om Game of Thrones. Stedet var London Review of Books, en av de mest innflytelsesrike litterære magasinene i verden. Artikkelforfatteren John Lanchester er ute etter å forklare hvorfor bøkene og serien er blitt et kulturelt fenomen, også blant folk som vanligvis ikke interesserer seg det minste for fantasy, som meg selv. Lanchester skriver videre:
I’ve been acting as a kind of low level pusher or drug dealer for the series, shoving recommendations and occasionally box sets in the direction of friends. I tell them to forge past their elves-don’t-exist resistance at least until the end of the first episode. And that, generally, is all it takes. After that initial act of drug-pushing, I follow up on my new clients to ask how they have got on with the series. Everyone is addicted, and everyone reports the same moment as being the one that got them hooked.
Øyeblikket han sikter til er naturligvis da Jaime Lannister dytter lille Bran utenfor borgtårnet i slutten av første episode i sesong 1. Det er på så mange måter scenen som symboliserer mye av GoT-universet de første sesongene: Stark-familiens naive mot, Lannister-dynastiets kynisme og skjulte hemmeligheter – med avgjørende konsekvenser for hele fortellingen.
Les også: Er Game of Thrones smakløs mykporno eller HBOs beste serie på mange år?
Lanchester har også en veldig interessant analyse av hvorfor GoT treffer tidsånden så perfekt. Det handler om en “sense of instability, of not knowing what’s about to happen, speaks to the moment. We all feel anxious and uncertain about the future, none of us knows quite how firmly our feet are planted. It’s hard to dramatise economic uncertainty, so why not convey this feeling through a made-up version of the Wars of the Roses.”
De interesserte kan lese hele artikkelen her
Jeg har lagt merke til at de beste britiske og amerikanske avisene og magasinene strømmer over av smarte og sofistikerte analyser av Game of Thrones. Den britiske historikeren Tom Holland hevder for eksempel i Guardian at “the invented world of Westeros can seem more realistic than the evocations of the past to be found in many a historical novel”
Og det leder meg til et sluttpoeng: Hvor er de gode analysene av serien i Norge? Såvidt meg bekjent har verken Morgenbladet, Klassekampen, Minerva eller andre mer intellektuelle organ skrevet om Game of Thrones. Når jeg spør bekjente der hvorfor det er sånn, får jeg til svar at “det skriver tabloidene nok om allerede”.
Men det er ikke noe godt svar, synes jeg. Publikasjoner som nevnte London Review of Books og motparten i New York skriver ofte langt og godt om tv-serier (når norske intellektuelle oppdager tv er det ofte 10 år for sent, som da Willy Pedersen skrev om The Wire i fjor. I 2012!). Dessuten er anmeldere som Morgenbladets Ane Farsethås ofte på sitt beste når hun skriver om tv, som denne herlige slakten av Halvbroren.
Og en aller siste ting: I diskusjonen om norske tv-seriers elendighet, er det et poeng som ofte mangler. Skal norske serier bli bra, må det bygges opp et kompetansemiljø av nerder i alle ledd: manusforfattere, kamerafolk, showrunners – og kritikere. Utfordringen er herved overlevert.
Hva tenker dere forresten? Noen andre gode artikler om GoT? Eller andre innspill? Kjør på i kommentarfeltet!