Narcos – magisk realisme med mangler

Er Narcos så bra som alle sier? Vår artikkel om den kritikerroste Netflix-serien som så mange snakker om, er endelig her (SPOILERFRI)

Narcos, den nye Netflix-storsatsningen om narkobaronen Pablo Escobar og DEA-agentene som jakter ham, begynner med en definisjon: Magical realism is defined as what happens when a highly detailed, realistic setting is invaded by something too strange to believe… There is a reason magical realism was born in Colombia. 

Ikke siden magiske realister som Gabriel Gárcia Márquez, Mario Vargas Llosa eller Isabel Allende gjenoppfant fortellerkunsten for en generasjon siden har det vært like mye oppstuss rundt Latin-Amerika som nå. I alle fall i Hollywood. Flere filmer og tv-serier fra kontinentet er på vei, blant annet skal den spansktalende gringoen Don Winslows tobindsverk om narkokrigen snart filmatiseres. Om vi gleder oss til det? Sí, pues.

Les også: The Cartel – Don Winslow tobindsverk er fullført.

Men nå gjelder det Narcos, regissert av brasilianeren José Padilha (kjent fra de to Tropa de Elite-filmene) som vi har sett de siste dagene. Ved første øyekast er serien en ren nytelse: Kokain på skjermen blir vi aldri leie av og de dokumentariske klippene har en sunn postkolonial “putos gringos” antiamerikanisme. Historien som fortelles om hvordan kokain ble handelsvare var også meg ukjent. Legg til at fargekoloritten av pastell og fluorgrønt fanger den styggvakre estetikken perfekt; det samme gjør tidskoloritten, som leder tankene til serier vi digger av typen Carlos eller Corleone.

PS! Vi slipper snart bok om 101 TV-serier, meld deg inn i Facebook-gruppen her.

Og det meste av dialogen er spansk! At amerikansk film- og serieindustri har åpnet opp for subtitles de siste årene er intet mindre enn et sivilisatorisk fremskritt. For Narcos innebærer det også et problem. Mannen som gestalter Pablo Escobar, Wagner Moura, er brasilianer og lærte seg spansk til rollen. Det merkes. Portugisisk har en særegen fonetikk, som er et godt stykke unna Medellin-dialekten til Escobar selv. Aksenten hans og de tykke brasilianske l-ene skjærer i spanskkyndiges ører. Moura gjør en strålende rolle forøvrig, med korrekte doser dvaskhet, hensynsløshet og total hybris.

For dette er selvfølgelig en nyskrivning av myten om Ikaros eller for den saks skyld Scarface, akkurat som alle mafiafortellinger skal være. Pablo Escobar var mannen som fikk Al Capone eller Vito Corleone til å blekne. Selv om de har prøvd hardt har selv ikke de mexicanske kartellsjefene fra våre dager riktig klart å kombinere Escobars unike kombinasjon av terror, kriminalitet, forretningsteft og folkelig populisme. Sigarettsmugleren Escobar steg opp fra Medellins lavere middelstand til å bli en av verdens rikeste menn. Nei, det er kanskje ikke helt tilfeldig at den magiske realismen kommer fra Colombia.

De første episodene av Narcos er en interessant og vakkert stilisert historietime om narkokrigens bakgrunn, med Escobar i hovedrollen. Parallelt med dette følger vi DEA-agent Steve Murphy (Boyd Holbrook), som har en heavy voiceover gjennom hele serien, fremfor alt i de første episodene. Funker dette? Tja, Murphy treffer den kyniske og verdensvante wise cracker-tonen som er så populær i tv-serier om dagen. Kort fortalt: Verden er et høl, politikere og politifolk er gjennomkorrupte, den eneste lille forskjellen man kan gjøre er å fakke Pablo Escobar.

Men Holbrook er ingen karismatisk skuespiller og mangler pondus som livstrøtt antihelt. Da hjelper det at han snart får følge av Pedro Pascal (AKA The Red Viper fra Game of Thrones!) som spansktalende DEA-sidekick. Snart vikles de inn i den hårreisende amerikanske Latin-Amerika-politikken – der kommunistiske studenter utgjør en større trussel mot USA enn narkokartellene. Parallelene mellom krigen mot narkotika og krigen mot terror er mange, ikke minst at USA konsekvent har valgt feil fiender og støttespillere.

Likevel var jeg nokså lei av Narcos midtveis.  Gleden over å høre vakker latinamerikansk slang og det i Hollywood-sammenheng unike faktum at Latin-Amerika likner seg selv, og ikke en eller annen nordamerikansk replika, hadde lagt seg. Problemet med den dokumentariske formen som Padilha etterstreber er at det er vanskelig å leve seg ordentlig inn i hovedpersonene. Selv om Moura er strålende som Escobar er familie, rivaler og venner rundt ham rene pappfigurer.  Ta for eksempel historien om Virginia Vallejo (i serien kalt Valeria Vélez) – den colombianske journalisten som innleder et forhold til Pablo. I Narcos er hun redusert til en uinteressant putita.

Les også: Asbjørns Narcos-anmeldelse i Aftenposten

I karakterstudier når ikke Narcos den colombianske tv-serien Escobar, El Patrón del Mal  til knærne. El Patrón del Mal er en såkalt telenovela (nærmere bestemt undersjangeren narconovela) som spenner over mer enn 100 episoder. Latinamerikanske telenovelas får gjerne betegnelsen “såpeopera” på norsk. Men det er feil. Der en såpeopera aldri har vett til å slutte, foregår telenovelaene over et bestemt tidsspenn, for eksempel et år. De mest interessante av dem speiler samfunnsspørsmål. Samtidig gir slektskapet til såpeoperaene uendelige muligheter for karakterstudier og melodrama. I El Patrón del Mal kommer vi veldig mye tettere, ikke bare på Pablo, men spesielt folkene som rammes av hans stormannsgalskap.

Les også: Drapet som var døden for colombiansk fotball

Likevel skjedde det noe med meg som seer omkring halvveis ute i Narcos. Jeg ble, eh, hekta. Spillet mellom the hunter(s) og the hunted ble mer intenst; de gode enkeltscenene kom tettere, med Avianca Flight 203 som den sterkeste. I skildringen av Search Bloc-spesialstyrkene som jakter Escobar viser regissør Padilha hva han lærte i Tropa de Elite:  Å beskrive ukorrumperte og halvfascistiske paramilitære enheter som jakter skurker i Latin-Amerika.

Narcos er sagt å være Netflix’ storsatsning for å nå markeder utenfor den engelskspråklige sfæren. Flere andre ikke-amerikanske serier er varslet, vi gleder oss til den franske serien om favorittbyen Marseille som skal komme senere i år. På en måte er det et toppet latinamerikansk lag som dukker opp her – her er mexicanere, colombianere, chilenere og brasilianere på rollelisten. Likevel har nettopp de få kritiske røstene vi har hørt kommet fra latinamerikanere. Det er vanskelig å bli profeter på eget kontinent. For vår del tar vi gjerne noen latinamerikanske narconovelas over seriemordere i Ystad.