Episode 4 av Nobel dveler lenge ved en hemmelig operasjon i Afghanistan. Skillet mellom politikk og operasjonelle handlinger i felt viskes ut.
Denne lille rapporten er skrevet av Geir Dolonen-Marthinussen. Han synser litt om Nobel hver søndag.
Her kan du lese gjennomgang av Nobel episode 1
…og her er av episode 2 og episode 3
«98 – 98 dette er Oscar Papa 5, melding følger over»
En utenriksminister som planlegger på egenhånd, skjult agenda og hvordan takle din bestevenns problemer med å tilpasse seg et liv etter å ha fått amputert begge beina. Denne episoden driver ikke plottet veldig langt fremover, men den legger lag på lag til bakgrunnen for hvorfor ting skjer.
Starten av episode 3 er på Catosenteret, hvor Erling har dratt for å besøke Jon Petter. Det viser seg at Erling ikke har besøkt Jon Petter siden den skjebnesvangre kvelden i Afghanistan, og synet av Jon Petter med begge beina amputert setter en ellers stoisk Erling litt ut.
Så dukker det opp en SMS, fra Burås, som sier at oppdraget med UMIN i Afghanistan er blåst i VG. Erling får beskjed om å melde seg på festningen.
Vi hopper tilbake i tid, til oppdraget nevnt i SMS-en. Laget til Erling har fått i oppdrag å beskytte den norske ambassadøren og UMIN, som skal møte Sharif og Heydar Zamani. Det viser seg under møtet at det er invitert en gjest til, utenfor protokollen. Gjesten er Mullah Ahmed fra Taliban.
Møtet går skeis da Mullahen vil ha penger til våpen for å garantere for sikkerheten i oljeavtalen UMIN vil ha med Sharif, noe UMIN ikke kan gå med på. På vei tilbake til leiren, blir soldatene klar over et punkt som virker som et sted for bakhold, og de stopper. Erling får beskjed på samband om at det er noen Talibankarer på vei etter dem, men de er fremdeles et stykke unna. De går i dekning ved et elveleie, og prøver å finne ut om det faktisk er noen som ligger i bakhold. Etter å ha observert en stund, og uten å egentlig ha synlige tegn til våpen, gir Erling beskjeden som at personene på punktet “skal tas ut.”
En intens skuddveksling oppstår, og skarpskytter Johansen ytrer «Fy faen, nå var det deilig å drepe!» En klar hentydning til en virkelig hendelse rapportert fra Afghanistan i bladet Alfa for noen år tilbake. Og det gir også gjenlyd til «Til Valhall!»-kampropet som sjefen for Telemark Bataljon ga sine soldater i en motivasjonstale før strid. Det er med å plassere handlingen godt i virkeligheten. Personene blir tatt ut, og soldatene kommer seg avgårde med ambassadøren og UMIN, før Taliban tar dem igjen. Kudos til forfatterene for å inkludere flere sambandsdialoger. Det har vært for lite av dem hittil.
Johansen fikk en skuddskade i armen under oppdraget, og gikk rett på sykestuen når de kommer i leiren. VG journalist Rasch ser hvor Johansen legger fra seg utstyret sitt, og hjelmkameraet til Johansen blir for fristende for journalisten. Sekvensen ender i nåtid, med en VG forside med «Fy f…, nå var det deilig å drepe!»
Da er det å få begrenset skadene med VG-oppslaget som blir fokuset, og Johanne foreslår å sende Jon Petter på tv for å imøtegå VG journalisten. Erling vil ikke ha Jon Petter på tv, men taper den diskusjonen. Jon Petter går med på å møte til debatt hvis hæren gjeninnsetter ham. Han får frem at VG journalisten har stjålet kameraet som Johansen hadde på seg, noe som endrer debatten.
Etter debatten mottar VG journalisten Rasch en ny SMS med mer info om hva som har foregått i parkeringsgarasjen, og episoden avrundes med at VG har forberedt en ny forside med overskriften; Knivdrapet i Oslo sentrum, Afghanistan soldat mistenkt. Bildet av Erling Riiser med ansiktet sladdet dekker forsiden på avisen.
Denne episoden er det Anders Danielsen Lie og Odd-Magnus Williamson som får det beste materialet å jobbe med. Williamson leder tankene til oppslagene i bladet Alfa, og nyhetene på tv hvor det ble snakket om subkultur i Forsvaret. Jeg venter fremdeles på at Aksel Hennie skal kline til.
Foto: screengrab episode 4/NRK